Carl Størmers Blog

Hyggelig tilbakemelding etter Jazzcode foredrag på Skoletinget 2012 for ca. 500 deltagere:

"Hjertelig tusen takk for en uforglemmelig start på Skoletinget 2012. Jeg syns dere var enda bedre denne gangen enn under EM for ungdomsbedrifter i fjor sommer. Har fått svært mange positive tilbakemeldinger fra deltakerne, og du og dine vil helt sikkert få noen henvendelser i tiden som kommer. For egen del vet jeg at det kommer nye konferanser, og jeg vil gjerne leie dere inn igjen.

Jeg tror ikke det er mange som kan måle seg med dere – uavhengig av uttrykksform på scenen. Ha en riktig god helg, og hils så mye til dine dyktige kollegaer."

Jan Sivert Jøsendal, avdelingsdirektør for utdanning i KS.

Se hva andre skrev på Twitter:

https://twitter.com/#!/search/jazzcode%20%23skoletinget

Last ned vår siste CD, Entering the Human Age

Jazzcode: Tools, not rules. Tilstedeværelse viktigst for å tyde hva som skjer mellom mennesker.

> Jazzcode handler om tilstedeværelse, samspill fremfor planer, skjønn fremfor regler, "tools, not rules," og ekstrem forenkling som en motmedisin mot kompleksitet. Tre endringsparamtre vil forandre måten vi jobber på: økt hastighet, mer samspill og mer kompleksitet. Når alt skjer i sanntid i små grupper og aktørenes bidrag formes av det som skjer i gruppen, likner det mer og mer på jazz. Sanntid, samspill og aldri-like leveranser krever nye løsninger, nye måter å jobbe på.
> SANNTID: I arbeidslivet beveger VI oss mot sann-tid og da må vi "slurve" litt mer på noen parametre for å holde koken, samtidig som retning, kontekstuell forståelse, koordinasjon og felles tempo blir viktigere.
> SAMSPILL: Samspill er i økende grad nødvendig pga økt spesialisering.
> ALDRI-LIKT: Kompleksiteten kommer av at alle enkle oppgaver er automatisert og outsourcet og betyr i praksis at alle leveranser er ulike. Vår evne til å forstå situasjonen og levere sammen med andre på en måte som passer med situasjonen er det som driver konkurransekraft og suksess.
>
> Disse tre driverne har de enorme konsekvenser på hvordan vi jobber. Mer enn det: De fører til at gamle sannheter ikke lenger gjelder. I sanntid må vi ha myndighet til å utøve faglig skjønn og ta beslutninger. Dette krever trening og krever at mest mulig av vår oppmerksomhet kan brukes til å forstå hva som trengs (ledelse), ikke bare hvordan vi skal utføre en oppgave (styring). En fotoboks på motorveien krever styring og kan fjernstyres. En naturfotograf må ta beslutningen selv. Fotoboksen har enkle regler. "ta bilder når noen kjører over 80 km. i timen. Sørg for å få med ansiktet og nummer skiltet og registrer hastighet, tidspunkt". En naturfotograf må forstå oppgaven men kan ikke styres på samme måte. Naturfotografen må ha mandat til selv å bestemme når, hvor og hva, og i motsetning til en fotoboks hvor du ikke ønsker en fotoboks med særpreg, ønsker du heller ikke en naturfotograf uten særpreg.
>
> Det at vi jobber i sanntid betyr også at kun under-huden ferdigheter og noen enkle regler funker. Vi ikke alltid har tid til å sjekke hvilke regler i sanntid. Tenk trafikk; Kun superenkle regler gjelder -- de vi kan så godt at vi kan følge dem uten å tenke oss om; å kjøre på høyre siden av veien og klare å stoppe på 1/3 av synlig veibane er omtrent det vi kan klare å tenke på når vi skal ha nok oppmerksomhet til å kunne unngå å krashe med andre biler, meie ned syklister eller mose fotgjengere uten refleks.
>
> I tillegg til sanntidselementet -- som har mange implikasjoner -- kommer samspillselementet. Det betyr at vår leveranse er avhengig av at andre også leverer, at vi respektere andre, får dem til å føle seg trygge, motiverer dem og at vi kan sammen kan være i en flytsone. Dette er ikke enkelt. I praksis er nesten alle grupper komplekse dynamiske systemer hvis styring og ledelse er en helt egen vitenskap -- system dynamikk -- utviklet på MIT av bl.a. Peter Senge. Noen av de elementene vi bruker i jazzcode kommer inn her -- som å bygge på felles referanser, ha få medlemmer i teamet, ha tydelige kjøreregler, og sørge for kontinuerlig fornying. Dessuten hjelper det med komplimentære roller, klare målbilder og høy grad av åpenhet -- både til nye måter å gjøre ting på, til å dele informasjonen slik at alle har den samme oppfatningen av "terrenget" og åpenhet til at ting ikke går som planlagt.
>
> Aldri-lik elementet har også store implikasjoner -- og muligheter. Hvis ting skal gjøres ulikt hver gang, betyr det at vi må ha en vesentlig bedre forståelse for situasjonen før vi bestemmer oss for hva vi må gjøre. Når vi beveger oss i sann tid kokes det ned til at vi vil ta beslutninger men samtidig holde flest mulig opsjoner åpne til vi vet mer. At noe aldri er likt, betyr også at vi MÅ venne oss til å ta risiko (men kanskje ikke alle i et team samtidig), og når alt er ulikt, betyr det også at vi ofte får sjansen til å prøve noe nytt hver gang -- og dermed også lære noe nytt hver gang. Over tid kan vi da begynne å finne mønste og lære oss hva som fungerer og ikke fungerer i en gitt situasjon. En annen positiv konsekvens av at ting er ulikt hver gang, er at vi i større grad kan dyrke våre ulikheter og våre styrker fremfor å forsøke å være lik en personlighetsmal som noen oppfatter som "best-practice" i forhold til en standarisert oppgave. Ser man på de virkelig gode i bransjer som lever av å gjøre ting annerledes hver gang, ser man personer som har dyrket frem sine egne beste sider og som har unike fingeravtrykk. Å skape noe ulikt hver gang gir mennesker muligheter til å finne tilbake til det dypt menneskelige som er å hele tiden lære noe nytt.

Erstatningsretten i Norge er fullstendig på bærtur.

Norsk erstatningsrett MÅ endres. De svakeste i samfunnet lures til å ta stor risko når staten neddiskonterer fremtidige erstatningsutbetalinger med en forventet rente som selv ikke Oljefondet er i nærheten av. Resultatet er at blinde, halte og lamme ikke får den pleien man har forutsatt mens staten sparer penger. Renten er fastsatt av Høyestrett. Kan de ikke regne? er de ikke upartiske? Ville det ikke vært bedre om Staten opprettet en bank for pasientskadeerstatninger og garanterte fem prosent avkastning på erstatninger?

Vår datter mistet synet etter rot på Ullevål Sykehus. I fjor, 13 år senere, fikk hun endelig ut erstatningen. Hun ble tildelt et beløp hvert år resten av forventet levealder. Erstatningen -- utbetalt som et engangsbeløp skulle bidra til at hun kan leve det samme livet som om skaden ikke hadde skjedd -- ambisjonen til Norsk Pasientskade Erstatning, NPE.

Så kom sjokket: Engangserstatningen var en nåtidsberegning av fremtidige årlige kostander -- utregnet nesten 80 år frem i tid basert på en rente på fem prosent! Retten neddiskonterer utbetalinger med utgangspunkt i at vår datter skal klare å få en avkastning på erstatningen som er dobbelt så høy som det Oljefondet har klart de siste 11 årene. Det forutsettes at hun klarer å investere på en måte som ikke setter erstatningen i fare. Det sier seg selv at med en lav risikoprofil er det vanskelig å få en høy avkastning. Og resultatet er at vår datter -- i likhet med tusenvis av andre pasientskadeofre -- ikke har råd til å kjøpe den fremtidige pleien og omsorgen man har blitt enige om at de har krav på. En nediskontering på fem istedet for toogenhalv prosent, betyr at Staten slipper unna med halvparten i erstatningsutbetalinger mens de skadelidte kun får dekket halvparten av de kostnadene var ment til å dekke.