Carl Størmers Blog

Tanker om jazzkoden fra en konsulent fra finansbransjen med Carls kommentarer

Fikk denne hyggelige mailen fra en tidligere kollega fra IBM. Mine kommentarer innimellom:

Hei Carl - og takk for sist! Jeg har vært inne på bloggen din i kveld, og > fant noen inspirerende spørsmål (hva må forandres i organisasjoner for at > ekspert team skal bli bedre til å jobbe live? Hva betyr dette for delegering > av myndighet? Hva betyr det i forhold til hvordan vi hegner om vår egen evne > til å konsentrere oss? Hva betyr det for lederskap og for hvordan vi > organiserer oss?)

> Noen umiddelbare tanker: > - Først må vi bli bedre til å jobbe i team, vi må øve og praktisere team > arbeid kontinuerlig

Både det å øve i team og å se andre gode team i arbeide er uvurdelig for å bli bedre til å jobbe i team. "The doing is what does it" pleier jeg å si. Jeg tror øving i seg selv er en helt avgjørende ferdighet for å kunne bli virkelig god til å lære nye ting.

> - Ergo; Færre må ha linjejobb, flere må ha prosjektstilling - gjerne tagget > fast til en linjestilling 1-2 d/u > - Vi må la mennesker som er gode til å jobbe sammen få lov til det, ingen > har kjemi med alle

Nei, ingen har kjemi med alle, men det hjelper godt med tydelig arbeidsdeling. Har tenkt endel på hvordan man kan kategorisere arbeidsdeling på en tydelig måte. I jazz gjør vi det i forhold til at vi har ulike instrumenter. I lagsporter er rolle ofte avhengig av posisjon eller kontekst. I prosjekter eller prosess-arbeide er arbeidsdeling ofte fordelt på delprosjekt, på spesialitet eller på hvor i en prosess man er - med tydelige handoff. For at man skal håndtere uklare avgrensninger trenger man ofte modne, erfarne folk. Jeg har opplevet flere ganger at f.eks. uklar avgrensning mellom salg og markedsføring kan skape utrolig dårlige samarbeidsklima.

> > - For meg (også) er en ekspert en person som kan improvisere, en som ikke > blir satt ut av at plan A ryker.

Ja, en ekspert er en person som kan sine ting så godt at vedkommende a) har overskudd til å følge med på hva som skjer *samtidig* som man utøver sin ekspertise, b) en person som kan sine ting så godt at det å rekonfigurere ferdigheten på en måte passer til en ny situasjon kan gjøres uten at man blir helt satt ut, uten at man må stoppe for å analysere eller tenke seg om for mye, og for å klare det man også c) vite hvor det er viktig å slurve og hvor det er viktig å være nøye.

> > - Intuisjon og improvisasjonsskills er undervurdert; noe vanskeligere å > måle bidrar vel til dette

Jeg tror også at improvisasjonsferdigheter er noe mange unngår fordi det å improvisere er forbundet med uforutsigbarhet -- noe man er trent til å styre unna sålenge man kan. Men tenk f.eks. på samtalen -- noe vi gjør hele tiden, noe vi behersker så godt at vi ikke engang tenker på det som en ferdighet. Er det vanskelig å måle en samtale? Er det vanskelig å måle en god vs. en dårlig improvisasjon? Jeg har ikke noe svar på dette, men senser at det å måle noe som har verdi *nettopp fordi det er forskjellig hver gang*er vanskeligere enn å måle enn noe som har verdi fordi det er *likt hver gang*.

> > - Vi må være mindre opptatt av ekspertstatus.

Ja, eller kanskje mer opptatt av at vi fordeler oppgaver i forhold til hva folk er gode til. Her kan vi jobbe med tre variabler -- a) bli bedre til å utføre en viss oppgave, b) endre oppgave slik at den passer bedre med hva vi er god på og c) forenkle oppgaven slik at den blir lettere å utføre gitt vår ekspertise -- enten ved å i) gjøre den saktere/fortere, ii) redusere antall elementer/mindre kompleksitet i oppgaven eller iii) redusere kompleksiteten i den konteksten oppgaven skal gjøres i (f.eks. færre deltagere i teamet).

> Vi lever i amatørens tidsalder; å faktisk gjøre det når det gjelder > (timing) er viktig egenskap

Timing blir jo viktigere jo fortere ting forandrer seg (og i seg selv en ferdighet man *må ha* hvis man skal spille et instrument); jo fortere det går, jo viktigere er det å reagere når mulighetenes vindu åpner seg. Jo fortere ting går, jo mindre tid har vi til å evaluere, tenke på *hvordan* vi skal gjøre noe, og jobber man live, blir det helt avgjørende at man reagerer raskt nok til å ikke stoppe de andre; da må man enten ha en oppgave som er så enkel at den kan gjøres uten spesiell ekspertise (her er det ok med amatører) eller ha en oppgave som krever ekspertise og da gjelder det å ha ekspertisen så interalisert at man kan reagere instinktivt og eksekvere basert på erfaring, ferdighet og ikke minst intuisjon.

> > - Maktforskyvingen fra toppen til selvorganiserte team har begynt, sakte > sakte i bank riktignok :) >

Selvorganisering tror jeg vil øke på -- delvis fordi verdiforslaget til de gigastore organisasjonene reduseres når flere og flere av de regelbaserte oppgavene flyttes ut eller automatiseres, delvis fordi redskaper som kostet millioner for få år siden nå har blitt gratis (da jeg startet hos IBM i 95, var IBM´s mail system et konkurransefortrinn). Altså, når "alt" er outsourcet eller automatisert, da sitter man igjen med ekspert team, og disse teamene vil hele tiden se på firmaets verdiforslag vs. verdiforslaget man får som en fri agent i ulike ad-hoc team. I dag er det jo slik at ekspertene vet mer enn "sjefen" og beslutningene må taes så raskt at sjefen ikke alltid kan konsulteres. Dette i seg selv forflytter makten ned i organisasjonen. Hvis de regelstyrte oppgavene er flyttet ut - i såfall er det bare unntakene som er tilbake. Hvordan disse sakene løses/håndteres er ofte ekstremt kontekstsensitive. Som leder opplevet jeg ofte at makten ble flyttet ned i organisasjonen, men at organisasjonen brukte denne "makten" på en feil måte fordi de enten ikke så hele bildet eller fordi vi på toppen ikke hadde vært gode nok til å forklare strategisk intensjon; vi hadde ikke vært gode nok til å forklare hva som var viktig.

> Men de uformelle nettverk er kritisk der også, selv om ikke alle har > catchet det

De er ekstremt viktige, og de handler jo mye om hvem som får tilgang til hvilken informasjon og hvem som stoler på hvem. Alle jobber bedre når vi føler oss trygge, når vi har de beste folka- de vi stoler på (ferdighet, lojalitet, integritet) rundt oss, og i jazz er det ihvertfall slik at man hyrer de man entene har spilt med før, med noen som har spilt med noen hvis dømmekraft man stoler på eller noen man har hørt spille eller har hørt om fra flere uavhengige kilder.

> - Delegering innebære behov for "å slippe-opp", det er ikke rom for å være > hierarkisk filter anymore. Fordi time is money, fordi det er mer motiverende > (påvirker resultat), fordi command and control tilhører en svunnen tid, vi > må gjøre mennesker i stand til å bli gode kokker fremfor å dele ut nye > kokebøker hele tiden

I komplekse kontekster er det som oftest et tradeoff mellom kontroll og skalerbarhet, hastighet og fleksibilitet. Løsningen på dette er små team -- jo mindre team du har, jo lettere er det å slippe til andre, jo lettere er det å ta beslutninger og koordinere handlinger. Den andre situasjonen hvor du må slippe til andre er når du ikke lenger klarer å holde tritt. På Harvard Business School gir de helt bevisst studentene så mye å gjøre at de kun kan klare å holde følge hvis de klarer å dele oppgavene i team som jobber sammen. Miles Davis skal ha sagt til John Coltrane, "hvis jeg hadde visst hva jeg ville du skulle spille, hadde jeg ikke hyret verdens beste saksofonist".

> > - Vi må utvide den tradisjonelle rammen for hvor konsentrasjonen finner > sted. I dag lukker mange døren når de skal konsentrere seg, men denne evnen > må overføres til "støyen", til det komplekse, der det skjer, i samspill med > andre

Du har helt rett. Vi gjør det i viktige samtaler -- vi stenger ute støy som ikke er relevant og vi forsterker signalet. I live situasjoner (les jobbing under tidspress hvor du ikke har råd til å stoppe) -- enten i en verdi-kjede (f.eks. på en motorvei), foran et publikum, gitt begrensede ressurser (hvis du stopper har du ikke nok drivstoff til å komme helt frem), utsatt for tyngdekraft (du faller eller flyr og kan ikke stoppe, kan ikke utsette), ser vi at nøkkelspillere må skjermes for å gjøre jobben sin. Tenk på hvordan man lukker øynene hvis man virkelig skal lytte, hvordan vi skjermes for støy når vi skal optimere verdien av å se ("Ikke snakk til sjåføren mens bussen kjører"). Software utviklere forteller at det tar 30 minutter å komme inn i en dyp konsentrasjon, men 1 minutt å "miste" konsentrasjonen. Situasjoner hvor man mister konsentrasjonen er situasjoner hvor man kanskje ikke er under nok press; hvis du sitter men en deadline kan det hende du ikke leser annen epost enn den som er høyst nødvendig. Hvis du må ha noe ferdig om ti minutter, så spiller det ikke en rolle om noen snakker til deg. Du hører alikevel ingen ting.

Men det som er interessant å tenke på er også hvordan vi kan få andre til å konsentere seg bedre -- hvordan vi kan hjelpe andre i vårt team til å konse bedre. Jeg tror at det å gjøre noe fysisk, men noe man kan veldig godt, kan bidra til å gjøre at man kommer raskere inn i en dyp konsentrert tilstand. Gode musikere går nesten umiddelbart inn i en dyp konsentrasjon når de spiller - kan dette ha noe med at de også gjør noe fysisk som de kan veldig godt? Ofte har vi gode samtaler når vi går tur sammen eller kjører bil. Vi har andre samtaler når vi går enn hvis vi sitter i et møte. Jeg hører ofte bedre på radio hvis jeg gjør noe annet samtidig. Jeg tror også jeg hører bedre på en telefon enn jeg gjør på en videosamtale.

> > - Ledere må kunne coache, være sterke på empati, være troverdig støttende > (vi vil måtte drite oss ut oftere), inspirere og engsjere i større grad, > tolerere feil (vi lærer potensielt mye mer av feil enn suksess), bli mer > strategiske (også i kommunikasjon/formidling), skippe powerpointen og > fortelle en historie ...

Herlig - her er du inne på kjernen tror jeg - tillegg til at jeg tror vi trenger færre ledere og mere delt lederskap slik vi har det i små grupper. I live situasjoner trenger vi sårt at folk er mer tilstede i situasjonen. Folk er mer tilstede hvis de føler seg *trygge* (på teamet, seg selv og situasjonen), hvis de er *motiverte,* hvis de opplever oppgaven som *enkel*og hvis de føler at de har tilstrekkelig med *ferdigheter*.

Empati bidrar til at folk føler seg *tryggere* (det samme gjør små team -- kvartetetter, trio, duo), inspirasjon og engasjement bidrar til *motivasjon*(det gjør også små team for der blir man sett og hørt i mye større grad og man føler at man er viktig), det å få lov til å "feile" handler mye om hvordan vi lærer og blir bedre, altså *ferdighet* og *trygghet* kommer også inn her -- hvis vi føler at vi har en buffer i forhold til å feile så føler vi oss *tryggere,* og historiefortellingen tror jeg bidrar til at ting blir *lettere* å forstå og mer *motiverede* å følge. Andre ting som kanskje bidrar til andres tilstedeværelse er en leders evne til å lytte. Lytting bidrar både til at man selv *gjør mindre* -- altså *forenkling* av egen oppgave -- og det bidrar også til at folk føler seg *motiverte, trygge,* og det skaper også en god sirkel hvor man selv begynner å lytte mer, noe som igjen bidrar til at man selv *forenkler*.

> > - Ad-hoc organsiering må være status quo, i dag gleder mange seg til > reorganiseringen er over slik at det blir ro, yeah right >

> > Tror jeg får starte å spille et instrument, jeg. >

Du spiller allerede flere -- språk er ett av dem. Hvor mange ting kan du eksekvere med så stor ferdighet at du kan konsentrere deg fullt og helt på *hva *du formidler og interaksjonen du er en del av og samtidig overhodet ikke på *hvordan* du eksekverer.

Tilslutt -- musikken er det som skjer *mellom* musikere når de spiller -- mer basert på hvordan de reagerer i forhold til det som skjer (og som de plukker opp fordi de lytter) og mindre basert på hvor flinke de er til å spille. Musikken oppstår utenfor oss selv akkurat som en god samtale.

På tur i New Jersey: Amerika på knærene

Vi er i Bernardsville i NJ, en virkelig rik liten kommune med gigahus, en overvekt av dyre bilder, hjemmeværende damer med Gucci briller i Porscher og BMWer, og alle husene er tilsalgs! Hver annen butikk er stengt, restauranten er fullstendig tom når vi er inne til lunch, og selv våre venner som vanligvis har hatt mer enn nok -- far i huset er CEO i et børsnotert selskap han selv grundet -- er nå ganske lave i hatten. For bare noen dager siden hentet han en liten traktor, fylte opp lasteplanet med finansdokumenter fra alle bankene -- fra Merryl og Goldman og alle de andre -- tok med seg en jerrykanne med bensin, og på en avsidesliggende del av parken som omgir huset, brent han alt -- alle de verdiløse aksjene, analysene, alle krvene som pekte inn i himlen -- mens han gråt sine voksne tårer.

Det er tøffe tak her, vi snakker om Madoff, fondsforvalteren som lurte rike amerikanere for 60 milliarder dollar. "Han avsluttet det Hitler ikke klarte," sier vertinnen. Hvis han slapp ut av fengslet ville han ikke vart i fem minutter. Glem det. Han ville blitt skutt rett ned. Snakk om ondskap.

Vi ble kjent for ti år siden da jeg var medgrunder i vårt StudentUniverse i Boston og våre venner var i etableringsfasen som grundere. Vi var sammen på 11. september 2009, satt hjemme hos våre venner å så på fjernsynet, på flyene som smalt inn i WTC, lamslåtte satt vi der med hver vår øl og forsøkte å forstå konsekvensene av det vi var vitne til.
Nå står aksjene hans i halvparten av det de stod i da selskapet ble børsnotert på midten av 90-tallet. Vi blir ikke yngre, men far i huset jobber like mye, er like mye borte, og drømmer fremdeles om virkelig rikdom. Leketøyet av en sportsbil som står i garasjen deres, importert fra England for fem år siden, har ikke vært ute av garasjen, svømmebassenget er sjelden i bruk, og det er riktig som de sier tenker jeg at i Europa jobber vi for å leve, mens i USA lever man for å jobbe.

Det regner i New Jersey

"You have reached your destination" sa leiebilens vennlige GPS stemme, klokken 0300 -- 24 timer etter at vi dro fra Oslo -- idet vi svingte inn på den lange aleen med rådyr og kjørte frem til den gigantiske porten som åpnet seg automatisk idet vi nærmet oss våre gamle venners slott i New Jersey her vi skal bo noen dager. GPS er en fantastisk oppfinnelse. Den plinger på meteren når man skal svinge, hisser seg aldri opp, den minner faktisk om min oldemor som alltid sa, "ha vann i munnen" hvis man av en eller annen grunn begynte å hisse seg opp. Vi kunne sitte ved hennes blankskurte mahogneybord i spisestuen, hun ved enden, jeg på hennes venstre side, med ansiktet mot inngangen til kjøkkenet der hushjelpen kom ut bare man trykket på den brune bakkelittringeklokken som hang ned fra lysekronen som hang ned midt i rommet. Hvis jeg hisset meg opp, eller hvis Hanne og jeg kranglet om et eller annet, smilte hun mildt. Det var ikke et hjem hvor man hisset seg opp eller hevet stemmen i utide. Min oldemor var meget balansert, og jeg tenker alltid på henne når jeg kommer til New York -- fordi hun dro hit alene som 21 åring i 1911. Men det var da, og nå er nå. Nå loses vi rundt av skjermer og stemmer som fremdeles er primitive i forhold til the real thing, men som blir mer og mer livaktige. Jeg noterer meg at det nå går an å få ulike stemmetyper, ikke bare valgene mann eller kvinne men også muligheten til å be om en "morsom" stemme, en munter stemme, kanskje en stemme på noen man kjenner, en kjendis kanskje, tenk muligetene -- stemmen til Erna Solberg som sier "ta til høyre i krysset", eller kanskje ens egne barn. "Pappa, ta til høyre. Til høyre pappa. Er du helt sløv heller?" 

Her i USA har mitt lesebrett forøvrgi trådløs tilknytning til Amazon. Jeg våkner til rykende ferkse utgaver av New York Times og Wall Street Journal. Riktignok ligger vi bak Europa tidsmessig, og ofte så er også teknologien eldre enn i Europa fordi amerikanerne er så tidlig ute med alt mulig, men man merker tempoet. Flyplassen er full av liv når vi kommer ut klokken halv to. Hertz er åpen hele døgnet -- alltid, og vi blir møtt av en vennlig person som skaffer oss en bil på rekordfart. Jeg tenker også alltid på en av mine favorittforfattere, Phil Roth, som er født og oppvokst i Newark. Alle hans hovedpersoner er fra dette området, inklusive Nathan Zuckerman, hovedpersonen Roth ofte skriver om og som er like gammel som Roth. Men altså, nå sitter jeg hos våre venner i New Jersey og våkner, gnir søvnen ut av øynene, og ser frem til en hyggelig uke -- først her i New York, deretter til Boston hvor vi skal holde en JazzCode forestilling for et ledende globalt managementkonsulentselskap på fredag, og deretter til Maine hvor vi skal bedrive research til en bok vi holder på med. Men først - frokost og amerikanske aviser.

I london på vei til Newark

Riktignok ni timer forsinket. Men, vi er på vei til Newark. Våre venner på OSL klarte å få oss videre på SAS til London og nå sitter vi ombord på Virgin Atlantic - på seterad 60 -- omgitt av den globale virkeligheten -- kosher, sari, turban, arbiske familier, og på vei inn i flyet den fantastiske reklamen fra HBSC hvor folk har ulike points of view -- tre bilder av en sykkel, på hvert bilde, ulik tekst. Det står "Frihet" på en, "Uavhengighet" på en annen og "Miljø" på en tredje. Det er som reklamen sier at konteksten avgjør hva man ser, at ens bakgrunn angir hva man legger i et bilde, hvordan vi alle har ulike verdier og noe å lære av hverandre.
Dette er jo det jazzkoden handler om også - om at konteksten alltid er viktigere enn innholdet -- at situasjonen vi befinner oss i styrer våre handlinger og at hvis vi ikke setter av nok tid og konsentrasjon til å forstå hva som skjer rundt oss så risikerer vi å ikke forstå konteksten og derfor også bomme i forhold til hva foretar oss.
Våre venner på OSL så an situasjonen og fikk oss videre uten at det kostet oss en øre ekstra. Kanskje kostet det dem noe akkurat der og da, men det er liten tvil om at vi vil føle en trang til å gjengjelde -- til å anbefale Continental for de som skal fly fra Oslo til New York -- og samtidig minne dem om at punktlighet ikke bare er noe som er viktige for flyselskap men også for passasjerer.

Ser ut som vi kommer med alikevel

Det lønner seg å være blid, og det hjelper når stasjonssjefen på Contintals OSL kontor bretter opp armene. Nå ser det ut som vi kommer med SAS takket være iherdig tasting fra betjeningen på OSL. Vi krysser fingrene. Tusen takk Haris, Sadeq og Asan.

På vei til amerika: Maksimalt uflaks

Tenkte jeg skulle være lur idag å sjekke inn online før vi dro til flyplassen. Men etter å ha brukt 25 minutter på å fylle ut all mulig informasjon, ga Continental beskjed om at det ikke var mulig å sjekke inn på nett. Akkurat det gjorde at vi ikke rakk flyet.
Sommertider på FLytoget gjorde at vi ventet 15 minutter. Alt dette gjorde at vi kom fem minutter forseint til OSL. Den vennlige betjeningen fortalte oss at innsjekkingen var stengt -- ihvertfall for kveg fra turistklasse. Det var enda en time til flyet skulle gå. Nå vet vi at den egentlige grunnen til at vi blir 24 timer forsinket. Continental har overbooket flyet til New York, og er derfor veldig raske til gi bort billetter til stakkarer som oss som har forsøkt å spare dem tid ved å sjekke inn på nett.

NRK, Aftenposten og Morgenbladet har alle plagiatsvin på mediaskogen

Aftenpostens utenriksredaktør Kjell Dragnes furter i Aftenposten idag fordi Gudmund Hernes har klaget over Aftenpostens tendens til å rapportere utenriksnyheter med vinklinger og innhold som til forveksling likner på det undertegnede leste i New York Times -- eller som Dragnes på besserweissersk vis (nei, det heter ikke besserweisser, det heter besserwisser, det burde jeg jo ha visst) påpeker The New York Times.

Jeg har selv irritert meg over at Aftenposten leverer artikler fra spesielt USA som til forveksling likner på det jeg har lest i New York Times eller Wall Street Journal to dager tidligere, og hvor det er åpenbart at journalisten ikke kommer med orginale vinklinger eller tilfører noe nytt. Dragnes påpeker at de også bruker andre kilder (det var da endelig godt), men hallo Dragnes, når Aposten skriver om en svart off-duty politimann som ble skutt av hvite kolleger, rene lokalnyheter slått opp i NYT, kom ikke her å fortell meg at det ikke er slapp journalistikk. Dragnes kan mulighens ha rett i at ting ikke er skrevet verbatim fra NYT, men etterlatt inntrykk -- hvis man leser begge aviser -- er at Aposten often rappporterer saker hvor jeg tenker, jøss, dette har jeg da lest før!

Nå er det like irriterende å høre på NRK nyhetene om morgen og oppleve at man får lest høyt fra Aftenposten. Dette synes jeg er enda værre. Det er greit å betale lisens for å ha radio (vi har ikke tv), men det er ikke greit å betale lisens for å få lest opp nyheter jeg har betalt ekstra for å få via Aftenposten.

Morgenbladet har også sine plagiatsvin på skogen, selv om deres svin er yngre frilansere og derfor lettere å distansere seg fra. Samfunnsredaktør i Morgenbladet, Frank Rossavik er uansett ute å padler i dagens Aftenpost (debattsidene). For å komme vekk fra svinene, skiller han plutselig mellom erfarne journalister på den ene siden og ungdom og studenter på den andre. Han bagatelliserer dette, påpeker at det ikke er mulig å trekke en paralell med Aftenposten og mener at de har sitt på det tørre.

Det er vel og bra, men når man ikke vil ta inn et leserbrev i egen avis som påpeker at et innlegg faktisk var et plagiat, da har man først forsøkt å legge lokk på en pinlig sak. Når Hernes i sin Morgenbladkommentar kritiserer Aftenposten for det samme -- plagiering -- så får man inntrykk av at Frank Rossavik -- som sin kollega i Aftenposten -- ror så det fosser.

Konflikten i Forsvarets Sikkerhetstjeneste: Ihvertfall ikke MECE

"KJernen i rivaliseringen mellom FOST og NSM er at begge har som oppgave å følge sikkerhetsloven" står det i Aftenposten idag. Bakgrunnen er at Forsvarsministeren har politianmeldt Forsvarets sikkerhetstjenste for ulovlig overvåkning.

Kanskje den beste testen for å sjekke om en struktur er solid, er å se om den er MECE - mutually exclusive, collectively exhaustive -- dvs om den ikke har gap eller overlap. I denne saken er det tydelig at man har hatt overlapp mellom ansvarsområder. Gode organisasjonsstrukturer -- i likhet med god logikk -- unngår overlapp. Når organisasjoner har overlapp i organisasjonen, krever det møter, koordinering og fører ofte -- som i dette tilfellet -- til konflikt. Dette kan unngåes, men da krever det at man bruker tid og ferdigheter på å utvikle strukturer som ikke overlapper.
Vi har innebygget en masse slike strukturer -- som for eksempel liv og død, sjel og legeme, mann og kvinne, høyre og venstre, grønnsaker og frukt. Ett eksempel som ofte fører til uklarheter er f.eks. oppdeling i salg, markedsføring og forretningsutvikling. Disse grupperingene har uklar avgrensing og dette fører ofte til at man må bruke tid på å avgrense og avklare. Egentlig er MECE nesten som et arkitektonisk prinsipp; har man MECE på hvert nivå i en struktur, vil strukturen skalere bedre -- og man vil unngå overlapp og gap.
I kurset Jazzmetoden, trener vi folk i å strukturere -- enten det dreier seg om å skrive en god epost eller å lage en effektiv organisasjonsstruktur, eller å lage en god struktur på en harddisk. www.jazzcode.org/ppp.html

JazzCode i Aftenposten idag

Elizabeth C Bjørn-Hansen, direktør i Forum for Kultur og Næringsliv skriver om hvor viktig det er med kultur i nærlingslivet i disse krisetider. Hun viser til en rekke eksempler, og nevner JazzCodes artikkel i HBS´ Working Knowledge. Det er hyggelig.
Når JazzCode fremdeles har mange oppdrag også i krisetider, så er det kanskje fordi vårt budskap knyttes mindre opp mot kultur og mer opp mot hvordan profesjonelle team kan bli bedre til samhanding når de må jobbe under press. Om to uker er vi invitert til å Boston for å snakke om dette tema (for McKinsey), en uke senere holder vi en seanse på Insead utenfor Paris -- Europas beste universitet for ledere.
Vi er ikke invitert dit fordi de er spesielt interessert i kultur men fordi jazzmusikere er gode på nettopp å skape musikk i situasjoner hvor det er værre å stoppe enn å spille feil. Vi er trent opp til å gjøre noe omigjen hvis vi gjør en feil.
På en scene må man motstå denne perfeksjonismen. På en scene handler perfeksjonisme om å ikke stoppe, og om å klare å fokusere på det som er mye viktigere enn ens eget bidrag, nemlig musikken.
Overføringsverdien er formidabel i en profesjonell setting. Team må i økende grad jobbe "live" -- i situasjoner hvor det å stoppe er mye mer ødeleggende enn en glipp her og der. I situasjoner hvor dialogen -- språkets svar på musikk -- er produktet, altså i situasjoner hvor vi alle må lytte og bidra i noe som er større enn hvert enkelt bidrag, så blir evnen til å skape gode resultater på første forsøk viktig og verdifullt for alle som jobber med å foredle informasjon til kunnskap i samarbeide med andre. Det er dette jazzkoden handler om, og i tøffe tider blir det å kunne improvisere frem et godt resultat på første forsøk faktisk også økonomisk viktig.
Hvis noen har noen gode ideer -- hva må forandres i organisasjoner for at ekspert team skal bli bedre til å jobbe live? Hva betyr dette for delegering av myndighet? Hva betyr det i forhold til hvordan vi hegner om vår egen evne til å konsentrere oss? Hva betyr det for lederskap og for hvordan vi organiserer oss?

En enkel forklaring av hvordan strukturering av innhold kan bidra til bedre møter

Fant denne lille interessante videoen fra CogNexus Institute som viser hvordan god struktur (de kaller der issue mapping) kan hjelpe oss når vi jobber med komplekse problemstillinger.

Slik lager du din egen blogg i Blogger.com

Ref kurs i blogging.  Slik lager du din egen blogg:

1.  Etabler din egen minepost@gmail.com konto
2.  Gå til Blogger
3.  Logg deg inn med minepost@gmail.com konto og passord
4.  Registrer en blogg (viktigst: lag en god adresse - f.eks. http://minblogg.blogspot.com)
5.  Skriv et innlegg (evt. legg til et bilde)
6.  Trykk på publiser

Du kan nå se på den siden du har skrevet ved å gå til http://minblog.blogstpot.com

Neste gang du vil blogge, går du til Blogger, logger deg inn, og skriver av hjertens lyst!  Lykke til!

Jeg fant jeg fant - en god side om Steinerskolen for potensielle foreldre

En kjapp googling førte meg til denne interessante siden -- skrevet av en tidligere Steinerelev fra Vestfold. 

Sjekk ut dette kule bildet:

Idag underviser jeg i blogging -- men hva skal jeg egentlig si?

Blogging gir deg en egen kommunikasjonskanal.  De fleste kan skrive,  men hvordan skriver man annerledes for en blogg?  Hva er egentlig en blogg?  Er det farlig å blogge?  Er det vanskelig?  Må man være frivillig skallet for å blogge?  Må man ha tekniske ferdigheter utover det vanlige?  Er det noe som kun bedrives av ungdommer fra barneværelser, eller av teknologiavhengige menn med hvitt hår og blackberrier?  Hvem er det egentlig som bedriver blogging?  Hvorfor gjør ikke fler det?

Rudolf Steinerskolen i Oslo: Mathias, tidligere elev forteller som er best og verst

Jeg begynte tidlig å blogge, og har om ikke gått lei så ihvertfall mistet litt av momentumet.  Noe av grunnen er at jeg har fått så mange jobber hos etablerte selskaper at jeg har blitt litt redd for å uttrykke meg på en måte som kan komme til å fornærme mine arbeidsgivere.  Samtidig, hvis man skal blogge så bør man uttrykke seg tydelig.  I tillegg: mye av mine jobber kommer fra min egen blogg.  Hvis jeg ikke hadde skrevet nærmere 400 blogg innlegg de siste årene ville jeg neppe ha klart å drive min egen virksomhet.  Ingen av mine jobber kommer uten at kundene har vært innom bloggen min først. 


Carl Bild er en ivrig blogger.

Det viktigste er kanskje å blogge regelmessig.  En blogg er som en hund, den må luftes hver dag.  En blogg kan inneholde link til andre blogger som forteller om hvordan man skal blogge, den kan ha embeddede videoer, og den kan ha bilder.  Det kuleste med en blogg er at man kan kommentere det andre har skrevet (eksempel fra et intervju).  Selv har jeg også brukt blogging til å skrive om ting jeg blir spurt om flere ganger, og en blogg er et glimrende verktøy for å eie din egen kommunikasjonskanal.  Se bare på Carl Bild eller Seth Godin, to markante bloggere.  Når Bild får ubehagelig presse, svarer han i sin egen blogg som visstnok har flere lesere enn Dagens Nyheter.

Jeg har tidligere blogget om noen viktige kjøreregler.

Kort fortalt:  En blogg er dynamisk -- den kommenterer andre blogger og ting som skjer.  Den må oppdateres ofte.  Den bør være tydelig i forhold til hva den omhandler -- alle er spesialister på noe!  Den bør være poengtert og korfattelig.  Den bør ikke være sytete, men kan godt ta tydelige standpunkt.  Den bør for all del ikke være perfekt. 

For å komme igang -- sjekk ut linket over som refererer til hvordan man skal blogge. 

JazzCode på Høyres Landsmøte i Oslo 2009 - med blues fra en delegat

Idag holdt vi foredrag for Høyre med Olga Konkova, Per Mathisen, Dave Edge og Carl Størmer. Her kan du høre Høyres Blues.