Carl Størmers Blog

Vi har fått nye websider! www.jazzcode.no

Innlegg i DN om ledelse: Gode ledere våger å feile

Her er en artikkel jeg hadde på trykk i DN 1.10.2012:

 Vi trenger færre planer og mer tilstedeværelse.  "In command, out of control" som det sies i US Marines.  

 

Gode ledere våger å feile: in command, out of control

 

Tiltross for at samfunnet skriker etter forenkling, drukner vi i mer og mer regler, planer, rapporteringskrav og målstyring på bekostning av tydelige retning.  Jeg sitter med en følelse av at hele systemet er i ferd med å bryte sammen under alle kravene til korrekthet.  Tiltross for at arbeidslivet helt klart går i retning flere eksperter, tøffere tidsrammer og høyere kompleksitet, virker det som ledere tror svaret er mer styring.  Kanskje er det viktig å minne om forskjellen på ledelse og styring og dessuten se hva som skjer med ledelse når arbeidsdagen til de fleste minner om et akuttmottak hvor eksperter sammen må løse stadig nye oppgaver under tidspress hvor mye står på spill.  

Først en definisjon som er kraftfull og enkel å huske.  Styring er å gjøre ting riktig.  Ledelse er å gjøre de riktige tingene.  Styring blir viktig når man skal ha samme resultat hver gang.  Ledelse blir viktig når alle situasjoner krever ny tilnærming. Med høy kompleksitet og turbulens må den enkelte  utøve faglig skjønn og erfaring for å jobben gjort.  I en slik situasjon blir ledelsen i praksis flyttet helt frem i frontlinjen. Eller som Gjørvrapporten påpeker - Kriser bør håndteres på lavest mulig nivå (s. 74).  

Når arbeid i stor grad beveger seg mot sann-tid, blir det viktigere og viktigere at de som står i frontlinjen kan konsentrere seg som det som skjer der.  For å få til dette må alt rundt dem forenkles.  Innøvde ferdigheter må skje automatisk.  Reglene må kunnes utenat.  Oppgaven må være oppfattet og mandatet romslig.  Vi andre må stole på at de som sitter tettest på konteksten også tar de riktige avgjørelsene. 

"In command, but out of control" er en beskrivelse gitt av Admiral Paul van Ryper i US Marines når han skal beskrive moderne krigføring.  I spesialstyrker drilles soldatene på hva som skal oppnåes, men ikke om hvordan de skal gjøre jobben sin. Skal ting gjøres på en spesiell måte, er dette drillet inn så godt på forhånd at all oppmerksomhet kan brukes til å fokusere på lederskapsbeslutningen _Hva_ skal jeg gjøre nå?  _Hvordan_ noe skal utføres må skje automatisk når det stormer eller brenner som verst.  

Det samme kan man si om mange komplekse systemer hvor alt påvirker alt annet.  Tenk trafikk, samtaler, moderne organisasjoner hvor alle mailer alle, og kriser hvor ingen helt vet hva som har skjedd.  I slike situasjoner må de i front ta beslutninger som gjør at fremdriften ikke stopper opp -- selv om de ikke har perfekt informasjon.  I en slik setting blir det å slurve en måte å spare krefter på. Strategisk slurv blir det motsatte av sløsning, og ser vi på politiet, kulturdepartementet, sykehusene, plan og bygningsetaten -- alle disse hvor tellekantene, målene, rapportene og planene hoper seg opp mens virkeligheten blir stadig mer turbulent utenfor de blankpussede rutene, så ser vi egentlig på et system med en enorm sløsing.  Redslene for å gjøre feil og for å miste kontrollen må ikke bli et hinder for å holde fremdriften.  Når huset brenner kan man ikke redde alt ut av bygningen, og man kan ikke nødvendigvis be om lov før man grabber det mest nødvendige.  Man har ikke tid til å vente til man finner alt, man er situasjonens gissel og må forholde seg til hvordan man kan få mest mulig ut av situasjonen.  Da blir dømmekraft viktig.  

Når spillet er i gang kan ingen trener fortelle en tennisspiller når ballen skal turneres.  Det må spilleren gjøre selv fordi hastigheten forhindrer andre enn spilleren i å ha en oppfatning om hva som er den optimale timingen. 

I situasjoner hvor det står mye på spill, må den som står tettest på bli stolt på til å ta de riktige avgjørelsene -- selv om det involverer riskoen for å trå feil.  Skal jeg påvirke handlingmønsteret til de i første linje, må jeg gjøre det FØR situasjonen oppstår eller være der selv.  Alle team som jobber i sanntid vet at treningen må være tøffere og mer ekstrem enn de skarpe situasjonene man kan forvente.  Først da kan den enkelte klare å beholde det mentale overskuddet som behøves for å utøve faglig skjønn når det stormer.  Og selvfølgelig må de også ha mandat til å ta beslutninger der og da.  

Bokseren Joe Louis (1914-1981) sa, lett omskrevet: "Alle har en plan til de får seg en på trynet."  For å møte selv forventet uforutsigbarhet må vi være helt tilstede.  Tilstedeværelse krever tillit, forenkling og tid til forberedelse.  Kun enkle planer overlever.   

 

"Da jeg døde" (Pax 2012): Intervju i Handicapnytt med Ane V. Håbjørg

Her er et intervju fra Handicapnytt.

NRK P1/Vårt Land intervju med Ane Vallevik Hårbjørg og Carl om boken "Da jeg døde"

Sist søndag sendte NRK P1 et intervju med Ane og jeg hvor vi snakker om boken "Da jeg døde" som Ane har skrevet.  Intervjuer er Margrete Nåvik i NRK.  Du kan høre intervjuet her.

Vi ble også intervjuet av Vårt Land i helgen.  Den Intervjuet kan du lese her.

FACIAL PARESE: Legg merke til øyeloddet på høyre øyelodd. Det hjelper Ane å blunke. Samsynet blir stadig bedre.

 

Vi har tidligere vært intervjuet på NRK P2s magasin Ekko i juni 2012

Vi kommer til å holde foredrag i høst - "Slag, ferdig, gå?" -- et foredrag i tre akter hvor vi snakker om endringskompetanse og hva vi har lært ved å måtte gjennomgå en stor endring i livet.  Kontakt Carl hvis du ønsker mer info. 

 

Råd til deg i krise: spar på kreftene,

I 2009 var min kone en av 15.000 nordmenn som ble rammet av slag.  I juni kom Ane Håbjørg ut med boken, Da jeg døde på Pax forlag.  I dag spurte en journalist, hva har vi lært av krisen og hva blir noe av det vi snakker om i foredraget Slag, ferdig, gå?  

EN KLOK STEMME. Forfatteren Ane V. Håbjørg i NRK P1 radio studio, August 2012

Det jeg kom frem til (som pårørende vel og merke -- det er jo noe helt annet å være den som råkes direkte) var at det er viktig å opprettholde egen evne til overlevelse gjennom rasjonelt bruk av egne krefter, omtanke for andre og fokus på det positive (om mulig):

1. Spar på kreftene
   • Vær åpen og del informasjon om hva som skjer, men vit forskjellen på det personlige og det private.  Ved å dele gjør du det ufarlig å nærme seg og lettere å hjelpe deg.   Det er ok å si at man er trist (men ikke alltid lett).  
   • Vær tydelige på hva dere trenger hjelp til.  De aller fleste vil gjerne hjelpe men bare du/dere vet hva dere trenger.  Vær bevisst hvilke konsekvenser dine valg har for dine nærmeste.
   • Slurv der du kan; å ikke slurve med uvesentlige ting er å sløse.  
   • Utsett viktige livsvalg til stormen roer seg.  Å skille seg, si opp jobben eller selge boligen samtidig som du har en stor krise gjør den bare værre. 
2. Hold motet oppe.  
   • Antagelig er du er heldig som lever.  Hva du har hatt flaks med?  Hvilke muligheter ligger i krisen?  Hva kan du lære om endring?  Hva kan du om endring som du kan bruke?
   • Ikke bli sint over det ingen kan noe for.  De fleste gjør så godt de kan. 
   • Notér alle fremskritt og vit hva som er viktig for deg.  
   • Ikke skam deg over deg eller dines sykdom.  Vær stolt over at du er den du er.  
3. Ta hensyn til andre 
   • Respektér andres smerte selv om du har det værre.  Det skal mye til å ha det verst.  
   • Hva er det vanskelig å spørre deg om?  Hvordan kan du gjøre det lettere?

Dette høres kanskje dystert ut, men det er det ikke.  Og jeg tror mange av disse tingene (som vi vil snakke om i vårt foredrag) handler om endringskompetanse -- om hvordan vi håndterer livet ETTER at noe alvorlig har skjedd oss, ETTER at vi oppdaget at vi har mistet noe eller fått noe vi ikke ønsket.  

Leser om Lean software utvikling for tiden. Paralellen til Jazzkoden er overalt: Sløse mindre, utsette kontekstavhengige beslutninger, implementere umiddelbart, maksimér læring/feedback, la teamet ta beslutningene, se alle beslutninger i lys av helheten.
Improvisasjon er den ultimate forsinkelse av beslutninger/hurtig implementering. Vi ser verdien av utsatte beslutninger i kampsituasjoner, i samtale, i trafikk og i jazz.