Er vi late som ikke gidder å være med på dugnad?

I Aftenposten Aftenutgaven idag var hovedoppslaget at folk ikke gidder å være med på dugnad lenger.  I artiklen blir de som ikke gidder fremstilt som unnasluntrere og ingen av de intervjuede personene for artiklen har sympati med de som ikke kommer.
Men er det så enkelt?  I en tid hvor vi alle blir mer spesialiserte, hvor teknolgien blir billigere men tiden dyrere, hvor vi i økende grad måler ting i penger, og hvor vi blir stadig mer bevisste hva tiden vår er verd og samtidig har enda mindre tid med barna våre enn forrige generasjon.  Er det da rart at vi ikke synes vi har råd til å gå på dugnad. 
Jo, det er hyggelig, og ja, det bidrar til at miljøet blir bedre.  Men mange ting kunne man godt tenkt seg å kjøpe seg ut av.  Tenk på dugnaden i fotball-laget eller korpset hvor det står en advokat, to leger og en adm. direktør å selger pølser eller dirigerer biler.  Burde ikke disse tre damene heller fakturere timer, redde noen eller passe på arbeidsplassene?  Ville det være så ille om de heller tok pengene de tjente på de fem timene de ellers ville ha stått i pølsevakt og donerte dem til korpset?  Eller kanskje enda bedre, var sammen med familien i de få timene man har til rådighet sammen i en travel hverdag. 
Jo, det blir provoserende hvis vi hyrer inn en polakk til å stille på dugnaden.  Hvordan ville du reagert hvis du var den eneste pappaen som stilte opp og alle de andre hadde sendt en betalt vikar?  Men hva ville irritert deg mest?  At de andre var late eller at du ikke hadde tenkt på det samme selv?
Nei, det er ikke sikkert at manglen på dugnadsentusiasmen henger sammen med at folk er latere og mer unnasluntrende enn de var under krigen.  Men det er en god sjanse for at folk jobber mer og er seg mer bevisst hvordan de bruker tiden. 
Og hva er galt med å bare komme sammen for å bli kjent?  Strider det mot vår Lutheranske arbeidsmoral?  Blir det feil å hygge seg hvis man ikke har svettet litt på forhånd?