Det er ikke lett å ta Vagerd Svarstad Haugland alvorlig i hennes innlegg i DN idag om spilleavhengighet. Det er hult når hun sier at man må ta hensyn til de sosialpolitiske konsekvensene, samtidig som hun insisterer på at Norsk Tipping's knugne premier er løsningen på denne utfordringen. Hun påpeker at hovedreglen er at spill med penger er forbudt (og det har vært et prinsipp i flere hundre år - som om det var et argument). Blir det ikke helt feil å både forby spill med penger, men samtidig implisitt innrømme at dette ikke funker så derfor har vi Norsk Tipping? På en måte er det fornuftig å benytte inntektene fra spillet til å betale fellesutgiftene som følger i spilleavhengighetens kjølevann.
Men, faktum er at det er liten vits med forbud som det er umulig å håndheve. Og det er vanskelig å både tilby spill og samtidig forby andre konkurrenter bare fordi de er mer avhengighetsskapende (og attraktive). Dessuten - skal man gå inn og kontrollere hva folk gjør på sin egen PC? Dette er et dilemma.
Og for å gjøre det værre: Noen tjener seg eventyrlig rike på pengespill på internett. Og hvorfor skal ikke norske investorer kunne være med på dette? Det er altså flere problemstillinger som står mot hverandre; retten til å spille på sin egen pc (som man i praksis har allerede - selv om det er forbudt -- fordi det er et forbud som er umulig å håndheve), det urettferdige i at norske investorer ikke får etablere pengespisll på lik linje med andre aktører på internett, og Statens dobbelt eller trippelrolle: Den skal både sørge for inntekter (som som sådan oppleves andre aktører som uønsket konkurranse som reduserer marginer og skaper press på Norsk Tipping), den skal betale for kostnadene av spillegalskap (avhengihet medfører store kostnader på samfunnet i form av ødelagte familier, vold og kriminalitet), og den skal sørge for at det skapes best mulig rammebetingelser for norsk næringsliv i inn og utland. Det er lettere å være investor. Da kan man klemme på den byllen som er skapt av Statens forsøk på oppheve markedsreglene uten at det medfører så store dilemmaer for andre enn politikerne.