Konkurransekraft: La oss slippe inn utenlandske studenter

Nasjonal konkurransekraft i fremtiden vil drives frem av innovasjon. Innovasjon krever mangfold, og mangfold krever toleranse for andre ideer og kulturer, noe vi kan bli bedre på,

Hvordan kan vi tiltrekke oss de smarteste fra hele verden til Norge?  Hva om vi etablerte et stipend som ble delt ut hvert år til de 1500 beste avgangsstudentene fra videregående i alle land i hele verden?  Hva om vi inviterte inn de aller smarteste hodene i verden til en fullt betalt universitetsutdanning i Norge?  Få dem him mens de enda er fleksible, villige til å flytte på seg og relativt rimelige å rekruttere?   Et slikt program ville gi oss nettverk, innflytelse, og omdømme i utlandet.  Nasjonalt ville vi få et mer allsidig samfunn, og det ville kunne bedre den Norske evnen til å konkurrere globalt fordi et slikt program ville trene oss som nasjon på akkurat de tingene vi mangler; manfold, krysskulturell forståelse og nasjonal ideprovinsialisme; vi liker best det norske og er for dårlige til å gi internasjonal kompetanse grunner til å bli i Norge. Det finnes flere smarte folk utenfor Norge enn innenfor.  La oss få dem hit!

Og ved å imporere de beste hodene bruker vi pengene våre på noe som virkelig skaper bærekraft – både for Norge og for de landene vi rekrutterer fra.  Og dette er ikke dyrt – vi ville komme langt for en halv milliard kroner i året -- under 5% av de pengene Norge idag bruker i direkte bistand til andre land og vesentlig mindre enn vi bruker på offentlige tiltak for å stimulere til mer innovasjon. 

Hvis man er enige om denne grunntanken – at vi trenger å øke mangfoldet og vår evne til å få høykompetente utlendinger til å ønske å bo her -- så finnes det mange detaljer man kan man må bli enige om men som det er for tidlig å fortape seg i nå.  . 

Men grunnntanken er denne: Finn de beste av de beste, få dem til Norge, betal dem for å bli best i klassen ( send dem hjem hvis de ikke leverer) og gi dem best mulig vilkår for å lykkes.  De beste av disse kan man så tilby jobb når de er ferdige.

Et slik tiltak vil kunne gjøre oss bedre forberedt på den endringen vi enda ikke vet omfanget av. Vi ville bli bedre forberedt som nasjon og vi ville stå sterkere i utlandet:

• En innsprøytning med nye ideer, nye  innfallsvinkler og nye utfordrere til vårt hjemlige utdannings og      arbeidsliv.
• En generell nivåhevning og øket konkurranseutsetting av norske studiesteder.  1500 turbo studenter vil kunne trekke med      seg norske studenter og føre til en gerenell nivåhevning.  En mer allsidig studentmasse vil kunne lede til mer innovasjon og over tid et      bedre forsknings og utdanningsmiljø.
• Bedre kompetanse i Norge til å tiltrekke      oss utenlandske kunnskapsarbeidere.  Det er en kjent sak at vi ikke er særlig flinke til å tiltrekke oss utenlandsk høykompetanse.  Vi      ville bli bedre til å tolerere de som tenker annerledes og de som utfordrer systemet (slik denne ideen gjør).  Et solid inntak av      utenlandske studenter -- hvert i år i en årrekke -- vil kunne trene våre      studenter til å bli bedre enn vi er i dag til å utvise den toleransen som      trengs -- for andre ideer, andre måter å gjøre ting på, andre kulturer --      for at vi skal klare å få til det hetrogene miljøet som er en forutsetning      for innovasjon. 
• Nye nettverk -- både vil våre      uteksaminerte studenter plutselig stå med en mer internasjonal adressebok,      og økt næringsvikrsomhet vil kunne være resultatet.  Tenk deg bare      hvis Dippi Sing i Bangalore har studert sammen med Eivind fra Norberg i      fire år.  Øker dette sjansene for at de starter en business sammen eller at Eivind kontakter Dippi når hans norske selskap skal etablere seg  i India?  You bet.  Samtidig, det å ha høyt utdannede folk over      hele verden med kontakter,  forståelse for og tilllit til Norge vil      være verdifullt.
• Økt omdømme for Norge.  Hvis vi virkelig satser på utdanning -- ikke bare av oss selv men også av andre så vil dette medføre et økt omdømme internasjonalt.  Tenk bare på hva      Fulbright har betydd for USA's goodwill i Europa eller hva Rhodes      programmet til Oxford har betydd for England.  Kan man tenke seg en bedre og mer langsiktig utvikling av norsk bistandstradisjoner? 
• Reell inflytelse i utlandet. Norsk utdannede ledere i den 3. verden?  Det ville virkelig gjøre oss istand til å drive effektiv bistand.

Hvordan kan vi unngå at ideen om å ta inn utenlandske studenter kunne faller på stengrunn?  Ikke drep den fordi den er urettferdig. Den erkenorske tanken om at verden skal være rettferdig er en trussel mot mange gode ideer. Skal vi tiltrekke oss de beste, skal vi akseptere at vi må bli mer allsidig, ja da må vi også akseptere urettferdighet slik vi gjør det i sport og innen kultur. . 
Innvendingene må veies opp mot et nasjonalt behov for en reell endringsprosess i forhold hvordan vi forholder oss til innovasjon og andre kulturer.  La oss heller forsøke å finne ut hva som må til for at ideen skal kunne funke. Den beste medisin mot innovasjon er å avlive ideer før man har utforsket ideens potensiale.  Og det er vi ganske gode til. 

Comments

[Atle Skalleberg]

Innovasjon

Innspillet om å slippe inn utenlandske studenter for å forbedre den nasjonale konkurransekraften er utvilsomt et av de bedre politisk ladede forslag jeg har sett på lang tid. Et slik initiativ ville ikke bare gi en forbedret grobunn for innovasjon, men også en rekke fordeler som Størmer peker på i sitt stykke. Derimot stiller jeg meg spørrende til hvorvidt Norge, nordmenn og skolene har det som må tilbys.

Ledere utdannet i Norge under det stipendet Størmer legger frem, vil takket være den sosialistiske politikken i Norge ikke finne sterke insentiver for å bli værende. Jeg er klar over at Størmer kommenterer denne problemstillingen og viser til et forbedret omdømme, derimot vil den reelle verdiskapningen utføres av ledere som blir i landet (les nordmenn). Selvsagt ser jeg verdien av det forbedrede nettverket, men samtidig ser jeg faren for at det geniale forslaget kan havne i problemer på grunn av Ola Nordmanns mentalitet. For hvor lukrativt vil det være for Dippi Sing å studere i Norge, selv med et stipend, dersom han i sin studietid møter en mentalitet preget av mangel på innovasjon, frykt for samarbeid, tro på janteloven og satt på spissen; et ønske om 6 timers arbeidsdag. Som et eksempel kan jeg si at jeg for tiden arbeider i Boston og dessverre har fått se dette i praksis i form av den store forskjellen mellom Ola's og Joe's mentalitet.

Til sist vil jeg si at jeg liker bloggen meget godt, og har etter å ha blitt introdusert til den sjekket den hyppig.

mvh,

Atle Skalleberg