Her er en kopi av et brev som vi har delt ut til alle foreldrene i klassen til Sidsel og til ansatte på SFO. Kanskje kan dette være en nyttig mal for andre i samme situasjon?
Som dere sikkert har fått med dere, ser Sidsel dårlig. Erfaringsmessig pleier det å dukke opp en del spørsmål i kjølvannet av dette. Hva ser hun egentlig? Hvordan skal vi forholde oss til at hun ser dårlig? Og hva betyr det for hvordan hun fungerer i klassen?
Det er bare Sidsel som vet hva hun ser. Det vi har klart å observere er at hun ser lite på høyre øye. Derfor ser hun ikke ting som blir gitt henne nærmest før det kommer inn på hennes venstre ”banehalvdel”. Hun kan få øye på månen, men ikke se et menneske som står en meter til høyre. Lysforholdene spiller en stor rolle, og motlys (for eksempel når hun skal plasseres ved bordet i et bursdagsselskap) er ikke gunstig.
Til gjengjeld er hun ekspert på å ”se” med ørene, og på den måten oppfatter ofte folk rundt henne at hun ser mer enn hun faktisk gjør. Det letteste er å tenke at hun befinner seg i en visuelt liten verden som neppe strekker seg mer enn et par-tre meter unna.
Synshemming påvirker hvordan Sidsel tar til seg lærdom, men ikke hva hun er i stand til å lære så lenge det blir presentert på den rette måten. Derfor skal hun i tillegg til vanlige bokstaver også lære punktskrift og bruk av datamaskin. Denne opplæringen vil komme igang i takt med den øvrige undervisningen.
Vi er veldig glade for alt som kan hjelpe Sidsel til en lettere hverdag. Små ting gjør en stor forskjell – så som å si hvem du er når du nærmer deg henne. ”Hei, Sidsel. Dette er Anders, pappaen til Torjus.” Etterhvert vil hun kjenne deg på stemmen og fremtoningen. Si gjerne fra når du går også slik at hun ikke tror at du fortsatt er der snakker ut i løse luften.
Eller å bruke språket presist. Votten ligger ikke ”der” (etterfulgt av en pekende finger), men til høyre for stolen du sitter på. Tenk på hva du ville si hvis du skulle forklare noe via telefon.
Hvis du har tid, spør henne om hun trenger hjelp hvis du ser henne stående i skolegården åpenbart i villrede om hvor de andre har tatt veien eller hvilken vei klasserommet er.
Eller hvis dere inviterer henne hjem og vi ikke er der, sørg for at hun vet hvor toalettet er og fortell henne om åpenbare ”blinde-feller”.
Vi forventer ikke at det skal tas spesielle hensyn til Sidsel i alle situasjoner. Det er ikke synd på Sidsel. Hun er en robust og selvsikker jente som både tåler en trøkk og vet å si fra. I likhet med andre barn skal hun eksperimentere seg frem til egne grenser uten velmenende hjelpere til å gjøre det for seg.
Uansett håper vi at dere føler at dere kan spørre hvis det er ting dere lurer på!
Comments