Vi bodde i Boston. Jeg syklet til jobben. Vår datters første skoledag. Ikke en sky på himlen. Ikke som vi kunne se ihvertfall. En kollega fra New York kom bort til pulten min. "Et fly har fløyet inn i WTC." Telefonen fungerte i ca. ti minutter. Jeg fikk ringt hjem til Norge og sagt at alt var ok. Deretter begynte ryktene å svirre. Det var en hel armada av fly. Et fly hadde fløyet inn i Mall of America i Minneapolis. Et fly til i WTC. Ved 13-tiden stengte vi hele kontoret og sendte alle våre 50 ansatte hjem. Det var ingen vits i å selge flere flybilletter den dagen. Selv ikke til studenter.
Selv dro vi til Clive og Cynthia. Clive var på business i New York og kom senere på kvelden i en leiet bil. Vi andre satt fjetret foran fjernsynet mens barna trodde det var stadig nye fly som fløy inn i stadig nye hus ettersom vi så flyene rase inn i tårnene om og om igjen.
Mannen til en av våre ansatte i New York var savnet. Broren til resepsjonisten i huset vårt var borte, brannmann. Borte på jobb. Ingen vi kjente var upåvirket av det som skjedde. Alle hadde en nabo eller en bekjent eller en onkel som var borte -- enten som var i WTC eller som var på ett av flyene -- de fløy jo ut av Boston den morgenen.
Vi kunne godt ha vært der. Bare en uke tidligere hadde vi vært i møter med Deutche Bank i bygningen ved siden av WTC, nå utbrent. Vi fløy jevnlig til LA, til London, og til New York. Hele katastrofen ble virkelig fordi vi var så nære. Og i dagene som fulgte kjørte alle med amerikanske flagg. Venner og kolleger fra India, Sri Lanka, og Malaisa ble stoppet fordi man trodde de var mulige terrorister. Ingen turte å fly. Klimaet skiftet i USA og i hele den vestlige verden.
Den store feilen -- tror jeg og mange med meg -- var å erklære krig mot terror. Det var som å erklære krig mot tyngdekraften eller mot våpen eller mot skarring. Terror er ikke en ideologi, det er en strategi. Man kan ikke krige mot en måte å drive krigføring på. Terrorisme er en måte å krige på når fienden er overmektig. Det er en liten fiendes måte å skape likevekt på. Det er fryktelig og effektivt. Man kan ikke skyte terrorister fordi de ikke går i uniform. Man kan ikke stoppe dem fordi de bruker billig tilgjengelig teknologi. Og dyrkingen av døden gjør dem usårlige overfor alle oss som dyrker livet.
Vi var uansett i USA da tårnene falt. Å være så nær på en slik hendelse gjorde et dypt inntrykk. Selv om jeg ikke sympatiserer med alt den sittende regjeringen i USA står for så føler jeg samtidig at vi i Norge er for ensidige i vår kritikk av USA. Jeg sier med Clinton -- det finnes enkle svar på komplekse spørsmål, men de er som regel feil.
Takk for fin posting, Carl! Helt enig i det du sier om at vi er for ensidige i kritikken av USA, selv om mye kritikk kan og bør gå til de som styrer dette store, rare landet. Den beste kritikken av Bush &co kommer jo faktisk fra amerikanere sjøl, som bor der borte. USA er ikke bare digre biler, Hollywood, trash-TV og feit mat, det er også smarte folk, oppegående intellektuelle og en nesten-president som reiser jorda rundt og holder flammende innlegg om global oppvarming.
Kanskje er det for uvant for oss å forstå at et land kan være alt vi avskyr og alt vi ser opp til, samtidig? Det er jo så mye enklere å male alt i svart&hvitt...
Posted by: Marius | Tuesday, September 12, 2006 at 07:39 AM