Jeg har tidligere blogget om hva som er i ferd med å skje i arbeidsmarkedet og jeg påstår at jobben vår i økende grad likner på jazzmusikeren; den viktigste delen av jobben er å få mange eksperter til å prestere sammen:
- "Live" hele tiden.Vi må hele tiden prestere -- vurdere og beslutte -- i sanntid, og beslutningen taes basert på innøvd kunnskap og erfaring som er vanskelig å dokumentere,
- Teamwork: her og nå. Vi jobber i stadig mer dynamiske team hvor medlemmer fra hele verden kommer og går. Det forventes at vi presterer sammen uten forberedelse; faglig dyktighet duger ikke uten høye sosiale antenner og evne til å jobbe multinasjonalt og multikulturelt;
- Huskes for sist utførte oppdrag. Vi bedømmes mindre og mindre utfra vår utdanning og er sjelden bedre enn vår siste prestasjon. Med økt målbarhet og økt krav til ytelse går også jobbsikkerheten ned; de som ikke presterer forsvinner
- Liten forutsigbarhet. Mer og mer komplekse jobber -- kombinert med stadig flere aktører skaper liten forutsigbarhet. Vi må rett og slett improvisere mer og utvise større fleksibilitet.
- Økt krav til fornying og forbedring. Fordi vi er stadig mer globale og stadig mer digitalisert, skjer utviklingen stadig fortere og konkurrentene blir stadig flere. Evnen til å fornye oss mens vi gjør jobben vår er formidabel; det å øve er endel av jobben.
- Økt fokus på kost. Fordi det blir lettere å outsource, billigere å automatisere øker presset på lønningene. Vi må få til stadig mer uten økte ressurser.
Disse nye jobbene likner på jazzmusikerens. Vi må tilpasse oss nye band på kort varsel, spille bra på første forsøk med folk vi ikke kjenner eller har spilt med tidligere. Vi dømmes hele tiden på vår siste plate eller konsert, vi konkurrerer med folk fra hele verden, og vi er vant til å jobbe på minimale budsjetter. Vi må hele tiden fornye og forbedre oss. Kort sagt, vi kan improvisere, vi er noen råtasser til å spille sammen, og vi øver på jobb.
Men i motsetning til sportsfolk som yter sitt beste før de er 30, skal en jazzmusiker -- i likhet med en kunnskapsarbeider -- holde det gående til de bikker over. Bob Dylan er et eksempel -- #1 på Billboard -- denne uken. Jan Garbarek, Keith Jarrett, Charlie Haden, Jack DeJohnette er alle aktører i eliteserien og alle over 60. Hvem forventer en eliteaktør i den alderen? Ikke i sport. Men i musikk -- ja. Og på jobb forventes vi også å kunne yte en fullverdig innsats til vi går av med pensjon.
Dette er grunnen til at det kan være lurt å se på hva dagens kunnskapsarbeidere kan lære av improvisasjon, samspill og øvelse av jazzmusikere.
Trender: Automasjon av enkle jobber , mer komplekse manuelle oppgaver og mer spesialisering.
Økt automasjon, færre forsinkelser.
P.g.a. økende automasjon, presses stadig flere forsinkelser ut av de
verdikjedene vi jobber i. Det går stadig kortere mellom aksjon og
reaksjon. Unnlat å betale telefonregningen, og boff er du uten
forbindelse. Vi ser den samme trenden i nyheter; bare minutter etter
at noe skjer legges bilder tatt med mobilkameraer rett ut på nettet
eller sendes til aviser eller fjernsyn.
Vanskeligere jobber
I tillegg tvinges global konkurranse og økt bruk av teknologi oss til å
automatisere alle de enkleste oppgavene. Vi kjøper flybilletten på
nett og henter den ut fra egen printer eller i automat på flyplassen.
Resultatet er at de oppgavene som blir igjen er stadig mer komplekse.
Økt spesialisering
Disse to trendene gjør at vi må jobbe stadig mer i sanntid; jobben blir
"live" på en måte, og oppgavene blir stadig mer komplekse (fordi de
enklere oppgavene automatiseres). I tillegg ser vi en økende tendens
til at virksomheten blir mer spesialiserte, noe som er mulig fordi vi i økende grad har mulighet til å outsource oppgaver til andre spesialiserte firmaer. Legg til epost, chat, mobil, videokonferanser og virtuelle møterom, og vips så ser vi konturene av en helt annen jobb hvor jobben skjer i sanntid (vurderinger, beslutninger, interaksjon) og hvor vi hele tiden er i nær kontakt med folk fra stadig flere kulturer og geografier.
Mindre forutsigbarhet
Økende kompleksitet betyr mindre forutsigbarhet. Og spør en hvilken som helst markedssjef, selger, advokat, konsulent, prosjektleder eller lege, og de vil fortelle deg at hver dag er ulik. Stadig nye folk å samarbeide med, stadig mer dynamiske team spredd over ulike tidssoner og kulturer.
Komplekse jobber øker mest
Iflg. McKinsey øker denne type jobb - hvor hver dag er ulik, hvor hoveddelen av arbeidet består av interaksjon og hvor beslutninger i sann tid taes basert på kunnskap som ligger inne i hodet -- tre ganger raskere enn vanlige jobber hvor man gjør enklere oppgaver eller konverterer råvarer til ferdige produkter. Siden 98 har 80% av alle nye jobber i USA (ca. 5 millioner) bestått i å utføre denne type oppgaver.
Disse jobbene er i økende grad viktige for selskaper -- arbeiderne koster mer (50% - 75% mer iflg. McKinsey) -- og deres ytelser skaper større verdier for selskapene.
Men -- denne måten å jobbe på stiller helt andre krav til ledelse og organisering. Hvordan leder du et team hvor alle vet mer enn deg? Hva skjer når sjefen vet minst? Når man ikke kan fortelle folk hva de skal gjøre, bare hva man vil oppnå? Og hvordan får man egentlig alle disse ekspertene til å jobbe -- når det attpåtil ikke er mulig å planlegge fordi sikten -- evnen til å se fremover -- ikke lenger er mer enn noen måneder?
Comments