Jeg har i det siste lest boka "The Long Tail" som jeg ikke kan anbefale nok. Chris Anderson, redaktør av Wired Magazine, skrev om dette første gang i 2004 i en artikkel i Wired. (se også Wireds illustrasjoner til artikkelen).
The Long Tail beskriver alle de produktene man ikke har råd til å ha på lager -- som f.eks. alle boktitler som ikke selger så mye, alle låtene som ikke lenger finnes i platesjapper eller alle ord folk søker etter på Google (Britney Spears er øverst til venstre, Olav H. Hauge nederst til venstre).
De fleste av oss er vant til å tenke 20/80 reglen -- at f.ks. 20% av produktene står for 80% av omsetningen. Det viser seg at denne reglen ikke holder stikk i "Long Tail Businesses" som f.eks. salg av musikk, søk, bøker o.l. Her viser det seg at det finnes ut udekket behov som gjør at en økning i antall tilbudte titler vil øke salget ytterligere. Og ettersom vi nå har fått nettet hvor det i mange tilfeller ikke koster noe ekstra å kunne tilby fler titler, så kjøpes disse titlene på bekostning av slagerne. Det er altså hit-økonomien som får konkurranse, og resultatet er færre hitter -- et mindre hode og en fetere hale. Hvis folk får vite mer og fatter interesse for f.eks. Olav H. Hauge, går dette på bekostning av andre mer populære forfattere...
Anderson viser at Amazon har store deler av sine inntekter fra bøker som ikke finnes i de store bokhandlerne.
Tidligere har alle de obskure titlene forsvunnet fordi det har vært umulig å finne dem. Forholdet mellom signal og støy (signal to noice) har gjort det umulig å vite hva som er bra og hva som er dårlig. Og jo lengre ut i halen man har kommet, jo vanskeligere har det vært.
Men når millioner av brukere begynner å søke, når de laster ned og kommenterer, får vi plutselig et fantastisk kollektivt støyfilter som foredler den lange halen og viser oss vei. Altså to faktorer som tilsammen gir oss en intelligent tilgang og gjør oss i stand til å skille gull fra gråstein -- ingen lagerkost=større utvalg og millioner av brukere=effektive filtre.
Dette er gode nyheter for alle som driver med obskure ytringer
som f.eks. blogging eller jazz (eller begge deler). Det har også store
konsekvenser for alle som idag bestemmer hva som skal gies ut.
Anderson skiller mellom pre- og post filtre. Prefiltre er redaktører
og produsenter -- alle de som sitter å bestemmer hva som bør gies ut.
Disse jobber ofte med fysike begrensninger som papir, lager, transport
etc. Postf iltrene ser man på f.eks. YouTube hvor millioner av
mennesker hver dag rater det de ser, og gjennom sine valg skaper de
kollektive filtre som foredler den lange halen. Og jo bedre meta-informasjonen om halen blir, jo mer trafikk forflyttes fra hodet til halen, jo mindre blir megahittene, blockbusterne, rett og slett
massekulturen. Anderson påviser at de største hittene hadde man på slutten av 90-tallet mens digital distribusjon av halen fremdeles var i sin spede begynnelse.
Og når vi ikke lenger limes sammen av å ha sett de samme filmene, lest de samme bøkene, hørt de samme programmene, hva snakker vi om da? Hvem snakker vi med da? Hvordan forandrer dette kulturen vår? Og hva gjør det med reklamebransjen som jo lever den effektive segmenteringen som ligger i megahitsene?
Det Anderson ikke svarer på er hva som skjer i de små markedene, i de små språkområdene som det norske. I Norge er jo konkurransen mindre -- det produseres mindre stoff (og nå tenker jeg f.eks. på innhold på norsk -- bøker, aviser, alle de produktene vi leser). Her har hodet og ikke halen fremdeles overtaket. Jeg har ikke tenkt nok på dette enda, men det er interessant å gruble på hva som skjer med de norske hit-institusjonene som NRK, VG hvis konkurransen fra millioner av andre innholdsleverandører blir tilgjengelige på norsk eller hvis befolkningen leser bedre engelsk.
Uansett, les boken, den er viktig (og morsom) for alle som jobber i lang-hale bransjer.
Comments