Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Behovet for å skrive avtar når det koker eller når jeg får brukt meg selv kreativt i andre sammenhenger. Når ting roer seg ned, øker skrivebehovet. Akkurat nå er det ganske rolig selv om alt er relativt. I forrige uke var jeg igjen på Insead utenfor Paris hvor jeg holdt foredrag og spilte en konsert for 60 ledere fra Europa og Asia. Disse lederne var på et fireukers kurs for erfarne ledere, noe som heter Advanced Management Program.
Jeg hadde med meg Rick Margitza, en fantastisk saksofonist bosatt i Paris, samt Laurent Coq på piano og Gilles Naturelle på bass. Glimrende musikere. I pausen fortalte Rick røverhistorier fra sin tid med Miles Davis på begynnelsen av 90-tallet. 
Rick Margitza, saksofon
Ellers har det vært endel spilling. Hadde et veldig vellykket arrangement for Great Place to Work Institute. I kveld skal jeg spille med Jacob Young (g) og Audun Ellingsen (b). I morgen spiller jeg med Rob Waring, Jojje Wadenius og Mats Eilertsen. 
Jacob Young, gitarist
Bruker mye tid på Jazzkoden. Ny CD, In the Moment, er ute i norske platebutikker. Leser stadig nye artikler som viser at evnen til å samarbeide i turbulente omgivelser blir viktigere og viktigere. Delvis fordi vi spesialiserer oss mer og mer og derfor er helt avhengig av å samarbeide med andre eksperter, og delvis fordi omgivelsene vi jobber i blir mindre og mindre forutsigbare, takket være globalisering, ny teknologi og økt optimalisering.
Dette har jeg jo skrevet mye om, og i foredragene hører får jeg hele tiden tilbakemeldinger på at dette tema er noe alle er opptatt av. Det virker som JazzCode Live tydeliggjør viktigheten av å få personalfokus og samarbeide opp på ledelsens strategiske agenda. HR sjefenes jobb blir stadig viktigere.
Det som hele tiden slår meg er hvordan arbeidet endes når det foregår i en dynamisk omgivelse og i sanntid. Når du ikke helt vet hva situasjonen består i så blir evnen til å tolke situasjonen og til å "plugge" ditt bidrag inn i situasjonen på en relevant måte avgjørende. Hvis ikke kan ditt bidrag godt være perfekt, men alikevel irrelevant.
På mange måter er jo språket det ultimate redskap i situasjoner som forandrer seg. Du begynner på en setning, og midt i setningen trekker noen opp en pistol. Takket være språkets fleksibilitet og vår egen evne til å improvisere er det mulig å endre slutten av setningen på en slik måte at man unngår å bli skutt! Det å forme en setning i sanntid er som å stå ned en bakke på ski; kommer det et tre i veien så styrer vi unna. Dette er mye vanskeligere i en industriell setting hvor alt er laget med henblikk på replikering; alt vi gjør skal kunne gjøres omigjen på akkurat samme måten! I en kunnskapsbasert verden er det motsatt. Der handler det i mye større grad om å gjøre ting annerledes hver gang, om å hele tiden forbedre seg.
Comments