En spennende jobb utlyses som Knowledge Manager i Wikborg Rein. Selv jobbet jeg fem år med kunnskapforvaltning i Weill Gotschal & Manges i New York. Jeg kan umiddlebart tenke meg en rekke ting man kan gjøre for å endre et advokatkontor, men når jeg ser utlysningsteksten tenker jeg at de kanskje ønsker seg for mange ting på en gang eller at de ikke har brukt nok tid på å formulere annonseteksten? Jeg er ikke interessert i fast jobb, men hvis Wikborg Rein ønsker seg en virkelig god kunnskapsforvalter, tror de virkelig at vedkommende er utdannet jurist, god til å kommunisere på norsk og engelsk, har betydelig datakompetanse, jobber nøyaktig og strukturert, er nøyaktig og strukturert i tiltretteleggelse av arbeidsprosesser, og har kjennskap til emnekart. Som om ikke dette var nok til å eliminere de aller fleste bør vedkommende være selvstendig, handlekraftig og ha god gjennomføringsevne. 
Per Ristvedt: En partner på søk etter en kunnskapsforvalter.
Det som slår meg er at tanken om at vedkommende må være jurist er en felle. For det første er det store sjanser for at "best-practices" for forvaltning av kunnskap ikke finnes blandt folk med juridikum. For det andre forteller det kanskje noe om en group-think kultur i WR? Er det en kultur preget av jurister -- hvor juristene utvikler tanker seg i mellom -- en gjeng med menn på min egen alder - fortrinnsvis utdannet i Norge -- og med en felles mental modell for hvordan man organiserer informasjon, kanskje uten en felles formening om forskjellen på data (råvare), informasjon (redigert, sortert, kategorisert data) og kunnskap (informasjon satt i kontekst).
Det slår meg at hvis jeg hadde vært en potensiell søker, ville jeg tenkt meg godt om: Forstår WR hva de trenger? Ønsker de seg for mange ting i en person? Er ikke ofte de beste folkene gode nettopp fordi de har tatt tydelige valg i forhold til sin egen kompetanse? Er det for eksempel sannsynlig at en person med juridikum har utviklet betydelige dataferdigheter og kommunikasjonsevner? Ofte er de beste datafolkene ganske dårlige til å kommunisere nettopp fordi deres mentale fokus er på problemløsning på et nivå hvor det å kommunisere ikke alltid gir best avkastning? Det slår meg at a) WR burde fjerne kravet om juridikum. Norges Juristforbund har pr. idag 16000 medlemmer. Jeg aner ikke hvor mange jurister det finnes utenfor forbundet, men la oss si at det finnes 30.000 jurister. La oss si at i beste fall 10% av dem har datakunnskaper. La oss si at 10% av disse igjen har gode kommunikasjonsferdigheter (også tvilsomt). Da snakker vi om 300 personer. Av disse har neppe mer enn halvparten gode engelskkunnskaper. Da snakker vi om 150 personer. Hvis vedkommende i tillegg skal være selvstendig, handlekraftig og ha god gjennomføringsevne, så har vi kanskje igjen halvert bunken. Sannsynligvis er det vel også tenkelig at en god del av de selvstendige kanskje ønsker å jobbe selvstendig. Men la oss si at vi sitter igjen med 50 potensielle kandidater. Av disse kan vi regne med at de aller fleste har godt betalte jobber.
Hva om de tenkte seg at de satte sammen et team av to personer med komplimentære ferdigheter? Det ville koste mindre å finne en person med gode kommunikasjonsferdigheter og forståelse for arbeidsprosesser og samarbeide og en nøyaktig datanerd.
Men nok om det. En spennende jobb er det uansett - forutsatt at WR er dedikert til å gi vedkommende skikkelige fullmakter og backing. Muligheten for å bygge et internet wikipediaaktiv nettverk hvor alle deltagerne selv formilder hva de kan, hva de driver med er spennende. Muligheten for å etablere Basecamp liknende arbeidsverktøy er spennende. Muligheten til å få interne spesialister til å blogge vil også kunne bidra til å dra inn newbiz bedre enn noen firefarget folder. For ikke å snakke om den muligheten som ligger for forbedring ved å trene folk til å standardisere hvordan de løser problemer og kommuniserer, slik McKinsey har gjort ved å etablere pyramideprinsippet. Men antagelig ligger de største potensielle gevinstene i å endre kultur og kompetanse, og da er vi rett inne på jazzkoden. Hvordan lærer man folk til å bli bedre til å jobbe sammen? Det er her fremtidens langsiktige konkurransekraft ligger -- bare gjennom å etablere en kultur som forbedrer kunnskapsarbeiderens evne til å harmonisere felles prosesser klarer man å virkelig øke produktiviteten. Det er ikke nok med en god spesialist med en kjapp datamaskin. Uansett hvor fort de skriver touch må de være gode til å trekke konklusjoner, komme med anbefalinger, rett og slett gode i syntesens edle kunst.
