Carl Størmers Blog

Mer søppel til og fra det offentlige

I går gikk jeg motvillig ut og kjøpte en ny søplekasse til kjøkkenet. Den nye kassen sorterer søplet slik kommunen har bedt om - en til grønn pose (mat), en til blå pose (plast) og en vrengt bærepose til alt det andre. Hvor skal jeg putte bæreposene jeg har til overs? Antagelig i den blå posen... 

Da vi fikk posene for noen uker siden, kom det med en brosjyre som fortalte om hvorfor og hvordan. Hvorfor vi skulle sortere søppelet var ikke helt klart. Et sted stod det at vi ville spare x tonn med utslipp, men det var ingen prosenter, det fortalte meg ingenting om hva de absolutte verdiene stod i forhold til, og det gjør meg alltid skeptisk. Det ga meg umiddelbart en mistanke om at det var snakk om mer politisk motivert svada hvor vinningen går opp i spinningen og det eneste som kommer ut av det er politisk glans for noen politikere. Jeg merket at det var irriterende; hvorfor var det ikke skrevet en overbevisende argumentasjon som fortalte meg hvorfor det var viktig at jeg sorterer søppel? Når jeg vet at skipsreder Fredriksen supertankere antagelig står for et like stort utslipp av CO2 som hele den norske bilparken, og når jeg vet at noen få arbeidsplasser i norsk aluminiumsindustri og forurenser uforholdsmessig mye, hvorfor skal man da begynne med å få oss til å sortere søpla? Hvis vi skal gjøre det hadde det i det minste vært fint å få en god argumentasjon for hvorfor og hvor mye det monner. Det fant jeg ikke i brosjyren.

Profil-intervju i Computer World: Sanntidsarbeide krever en annen type ledelse

I forrige uke var det intervju med undertegnede i i Computer World. 

Noe av det viktigste i intervjuet tror jeg er at for å jobbe "live," altså i sann-tid, må vi være 100% tilstede i situasjonen.  Er man ikke det, risikerer man å levere en perfekt løsning på feil problem fordi man ikke har vært lydhør nok til situasjonen.  Context is King!

Å jobbe live:  Når du ikke ønsker eller kan stoppe.  Vi jobber i sanntid når vi ikke ønsker eller ikke kan stoppe.  Det vil si når det enten er veldig dyrt og eller umulig å stoppe.  Med økende konkurranse blir flere og flere jobber som før kunne tillate seg å stoppe og korrigere, tvunget til å jobbe live.  Vi jobber live hvis vi har en tøff deadline, hvis vi er en del av et stort maskineri som ikke kan stoppe, hvis vi står foran et publikum eller hvis vi begir oss inn i en situasjon vi ikke kan trekke oss ut av -- som f.eks. å hoppe ut av et fly med et håp om at fallskjermen åpner seg. 

Forventet uforutsigbarhet:  Krever bedre målforståelse.  Live situasjoner kan ha en stor eller liten grad av forventet forutsigbarhet.  Hvis forventet forutsigbarheten er høy, har vi større mulighet til å detaljplanlegge hva vi skal gjøre, og vi kan også i større grad gjøre det samme hver gang.  Hvis forventet forutsigbarhet er lav derimot, må vi være forberedt på å være fleksible.  Det sier seg selv at hvis vi forventer uforutsigbarhet, må vi også være forberedt på å forstå situasjonen før vi responderer.  Det er i slike situasjoner JazzCode er nyttig. 

I live situasjoner er det viktigere å være relevant enn å være perfekt.  I JazzCode foredragene snakker jeg ofte om forskjellen på precision og accuracy (på engelsk).  Precision handler veldig mye om i hvilken grad du er i stand til å få samme resultat flere ganger -- altså om å gjøre ting likt hver gang, eller å gjøre ting riktig.  Accuracy handler om hvor nært målet du er -- altså om forstå hvor eller hva målet er, eller å gjøre de riktige tingene. Tenk på hvordan vi prioriterer i en samtale:  Finner vi ikke riktig ord, velger vi ett som likner og så går vi videre. Skriver vi et dokument, slår vi opp ordet fordi vi har råd til å stoppe. 

Eksperter kan gjøre ting riktig.  Men å forstå hva som er riktig å gjøre krever lydhørhet.  I situasjoner som forandrer seg fort, er det vesentlig å prioritere de riktige tingene i forhold til situasjonen.  Å gjøre ting riktig kan man til en viss grad sikre gjennom å fordele oppgaver i henhold til ekspertise.  Men å forstå hva som er riktig å gjøre i en gitt situasjon fordrer at man er lydhør overfor sine omgivelser.  Timing blir altså viktigere, jo fortere ting forandrer seg. 

Live:  Riktig beslutning i en situasjon krever at den som beslutter er i situasjonen.  Dette betyr egentlig at i dynamiske situasjoner -- situasjoner som forandrer seg hurtig og uforutsigbart -- blir det tilstedeværelsen i situasjonen som avgjør i hvilken grad man klarer å forstå og beslutte utfra hva målet er.  Tenker man på det å gjøre de riktige tingene som ledelse (leadership) og det å gjøre ting riktig som styring (management), ser man at forventet uforutsigbarhet krever en større grad av ledelse fra den enkelte -- i blandt på bekostning av å gjøre ting helt riktig.  For å få til dette må hver enkelt deltager ha en tydelig forståelse av hva som skal oppnåes, og vedkommende må også være kompetent og ikke minst, bemyndiget til å ta de avgjørende beslutningene som skal til for at ikke alt skal stoppe opp. 

Download Computerworld_intervju_jan_2010. 

Hyggelig mail fra en dataselger med trommebakgrunn

Idag fikk jeg en hyggelig forespørsel. For å ta det viktigste først:  JazzCode fungerer utmerket for selskaper bestående av folk som ikke har noe forhold til jazz (eller musikk for den saks skyld).  Faktum er at de aller fleste er skeptiske eller i beste fall uinteressert i jazz når de kommer inn på foredraget.  Når vi er ferdige, opplever vi ofte at mange har blitt nyskjerrige på jazz.  Det synes vi er en god bi-effekt.  Det viktigste er at de lærer noe nytt om det å improvisere sammen. 

Hovedbudskapet i mailen:  Folk som spiller musikk funker bedre i kundemøter:

Hei!

Jeg har dessverre ikke hatt gleden av å delta på noen dine/deres Jazzcode foredrag enda , men jeg har de to siste dagene svelget unna en del av det dere har lagt ut. Jeg spiller trommer i band (rock og blues), og har i flere år forsøkt å ta med meg samarbeids prosessene fra et band, inn i mitt yrke som konsulent og selger i databransjen. Jeg opplever en stor forskjell i å jobbe med kollegaer som har spilt eller spiller musikk (improvisasjons musikk), kontra de menneskene som har drevet eller driver innenfor idrett. Med de kollegaene som har drevet med musikk, har jeg ofte veldig bra kundemøter. De møtene har ofte form uten formelle agendaer, god tone, og kaster ofte mye mer av seg, vi er da et sett med mennesker som er tunet inn på de små signalene og vi gir hverandre rom. De av kollegene mine som ikke har drevet med samspill, må ofte ha tydelige kjøreplaner, og de spiller ofte på 11(50-60 foiler og ofte et språk som de kun skjønner selv) , jeg opplever ofte at dette blir mye mer formelle møter, og det mest skremmende av alt er at mine kolleger synes at det er kundene som er dumme som ikke skjønner budskapet, og det er i hvert fall ikke de som har gjort noe feil, kanskje de kunne forandret en graf eller to på powerpointen.

Min erfaring er vi sjelden tenker nok på hvem de snakker til.  Grunnen er kanskje at vi er så opptatt av vårt eget budskap at vi glemmer det viktigste:  hvem snakker vi til, hvilket språk forstår de, og hva bryr de seg om?  Hva er viktigst for dem?

Har du noen erfaring med å holde kurset ditt hos selskaper som kanskje ikke kan så mye musikk og som ikke er så flinke til å lytte, og hva tar dere for en event. Vi er et selskap på 40 ansatte.

Som det fremgår av vår kundeliste, har veldig få av våre kunder et spesielt forhold til musikk.  Hva vi tar for et event er helt avhengig av a) hvorvidt jeg holder et foredrag med musikk eksempler eller bruker levende musikere, b) hvor mange tilhørere vi har (1000 koster mer enn 40), c) om det er et internt seminar eller et kundearrangement, og hvorvidt det er finansbransjen som feirer bonusutbetalinger eller Røde Kors, og d) hvor foredraget skal holdes (innland, utland, by, land etc.).