Carl Størmers Blog

Artikkel i VG om blogging: Bloggen hjalp andre til å hjelpe oss

Sist uke hadde jeg følgende innlegg på trygg i VG:

"På en utenlandsreise for to år siden, fikk min kone Ane (45) plutselig en kraftig hjerneblødning. For å holde familie og venner oppdatert, opprettet jeg en anonym blogg. Det er det lureste jeg har gjort.

Bloggen hjalp andre til å hjelpe oss, gjorde det lettere å bearbeide sorg og redsel, og jeg slapp å fortelle det samme igjen og igjen.

Da vi kom hjem fra utlandet etter åtte uker på sykehus, skrev jeg, "ikke ring akkurat nå." Over to hundre av de som fulgte med, unnlot å ringe. Da jeg senere skrev, "Ane er litt trist i dag," raste det inn 30 buketter. Når jeg skrev, "nå orker jeg ikke lage mat, ei heller være middagsgjest," kom det varm mat på døren. En kom og vasket gulv. Noen handlet mat, brettet tøy, kjørte jentene til venninner og Ane til trening. Naboer tilbød seg å lufte bikkja, og plenen ble klippet. Da jeg var klar for det, spurte folk hvordan det gikk. Når jeg hadde en tøff dag, tikket det inn med oppmuntrende meldinger, når jeg lurte på noe -- f.eks. kan noen anbefale en god synspedagog -- fikk jeg svar, og i de seks månedene Ane var på rehabilitering, selvorganiserte vi bloggen slik at hun fikk besøk på Sunnaas og senere Catosenteret når hun var klar for det.

Nå, to år senere, har vi lært at sorg er utmattende, noe som må bearbeides over lang tid. Profesjonell hjelp fra psykolog kan hjelpe, men til syvende og sist er sorg ikke noe man kan kjøpe seg ut av, ikke noe man ikke kan dukke unna, det er noe vi må igjennom, noe dypt personlig -- vi reagerer alle ulikt og ingen reaksjon er "riktig" eller "gal" -- og kanskje derfor er sorgen noe det er vanskelig å snakke om.

Vi lever i en kultur hvor det å sørge fort kan bli oppfattet som syting. Ved å skrive en egen blogg, ble det mulig å kommunisere min oppfatning av virkeligheten på en måte som gjorde den mindre farlig å nærme seg for de rundt oss. Det ble et sted å fortelle hvordan vi kunne hjelpes uten at vi ba om hjelp. Og et sted vi på en høflig måte kunne be om fred når noen i beste mening ble for nærgående.

Vi har fått mange nye venner i de to årene som har gått siden Ane ble en "slagrammet", eller som de sier på engelsk, en "stroke-survivor." Ved å snakke om vårt tap og vår sorg har mange andre også turt å snakke om vanskelige ting på en måte som har gitt fremdrift, håp og en følelse av å ikke være alene. Og ved å dele vår versjon av hva vi har vært igjennom, har det blitt mindre farlig og enklere å møte venner og kjente. De trenger ikke spørre hvordan det går. De vet at vi ikke liker å be om hjelp, og de vet at den beste hjelpen de kan gi er å bry seg, og å vise det gjennom praktisk hjelp.

Derfor - hvis du har mistet noen eller du er en av pårørende omgitt av mennesker som lurer på hvordan det går med noen som står deg nær, skriv en blogg, men gjør det med varsomhet. Og hvis du kjenner noen som er i sorg, ikke si, "si fra hvis det er noe jeg kan gjøre," men bare gjør noe praktisk. Nå står vi foran en lang sørgeperiode -- kanskje mange år. Nå blir det viktig å holde ut, erkjenne at alle reagerer ulikt, og å ta fatt på de praktiske oppgavene. Klipp en plen. Luft en hund. Lag en middag. Kjør et ærend. Vær praktisk og husk at smerten aldri kan døyves ved tanken på at andre har det værre. Det skal mye til å ha det verst. "

Artikkel om blogging i dagens VG

FROKOST PÅ HYTTA. Ane har begynt å bruke en "prekestol" men liker det ikke; "det gjør meg for avhengig", sier hun.  

I dag har jeg en artikkel på trykk i VG om det å blogge i kriser. Min blogg, "Forsinket", finner du på www.forsinket.blogspot.com . Min kone, tidligere kommentator i VG, har en egen blogg "Slag, Ferdig, Gå?" Den finner du på www.slagferdig.blogspot.com. 

For to år siden fikk min kone et kraftig slag som satte henne ettertrykkelig ut av spill. Hun mistet balansen, ble lam i høyre side av ansiktet, og mistet mye av førligheten i venstre side.  
Jeg valgte å blogge for å lettere kunne informere våre nærmeste, for få svar på spørsmål, og for å kunne bearbeide det som skjedde. Jeg blogget anonymt fordi jeg da kunne være åpnere og fordi jeg ikke ville blande slaget inn i mitt profesjonelle liv. 
Jeg ønsker fremdeles å ha bloggen anonymt, men i den krisen mange nå befinner seg i, kan det være nyttig å se hvordan jeg har forsøkt å håndtere det som har skjedd med oss.
Jeg trappet ned bloggingen om slaget da Ane ble frisk nok til å kunne skrive selv. Nå er det hun som forteller om utviklingen på www.slagferdig.blogspot.com . Hun har fremdeles ikke lest min blogg, for som hun sier, "det er jo din måte å se ting på. Det er ikke sikkert jeg deler din oppfatning." Det å være i en krise handler mye om å stole på egne reaksjonsmønstre, og å la andre gjøre det samme.  
Vår erfaring har vært at det å være åpen om det som har skjedd har gjort det lettere for de rundt oss å backe oss opp. Men det som er riktig for meg er ikke nødvendigvis riktig for deg. Jeg har kunnet skrive fordi jeg har vært pårørende; jeg har ikke vært syk, men har befunnet meg i en uvirkelig situasjon som har avstedkommet mange spørsmål. Ved å dele spørsmålene har jeg også kunne nyte godt av den kollektive erfaringen og visdommen som har eksistert i vårt nettverk. Og jeg har oppdaget ukjente støttespillere som har villet oss vel i en tøff tid.