Sist uke hadde jeg følgende innlegg på trygg i VG:
"På en utenlandsreise for to år siden, fikk min kone Ane (45) plutselig en kraftig hjerneblødning. For å holde familie og venner oppdatert, opprettet jeg en anonym blogg. Det er det lureste jeg har gjort.
Bloggen hjalp andre til å hjelpe oss, gjorde det lettere å bearbeide sorg og redsel, og jeg slapp å fortelle det samme igjen og igjen.
Da vi kom hjem fra utlandet etter åtte uker på sykehus, skrev jeg, "ikke ring akkurat nå." Over to hundre av de som fulgte med, unnlot å ringe. Da jeg senere skrev, "Ane er litt trist i dag," raste det inn 30 buketter. Når jeg skrev, "nå orker jeg ikke lage mat, ei heller være middagsgjest," kom det varm mat på døren. En kom og vasket gulv. Noen handlet mat, brettet tøy, kjørte jentene til venninner og Ane til trening. Naboer tilbød seg å lufte bikkja, og plenen ble klippet. Da jeg var klar for det, spurte folk hvordan det gikk. Når jeg hadde en tøff dag, tikket det inn med oppmuntrende meldinger, når jeg lurte på noe -- f.eks. kan noen anbefale en god synspedagog -- fikk jeg svar, og i de seks månedene Ane var på rehabilitering, selvorganiserte vi bloggen slik at hun fikk besøk på Sunnaas og senere Catosenteret når hun var klar for det.
Nå, to år senere, har vi lært at sorg er utmattende, noe som må bearbeides over lang tid. Profesjonell hjelp fra psykolog kan hjelpe, men til syvende og sist er sorg ikke noe man kan kjøpe seg ut av, ikke noe man ikke kan dukke unna, det er noe vi må igjennom, noe dypt personlig -- vi reagerer alle ulikt og ingen reaksjon er "riktig" eller "gal" -- og kanskje derfor er sorgen noe det er vanskelig å snakke om.
Vi lever i en kultur hvor det å sørge fort kan bli oppfattet som syting. Ved å skrive en egen blogg, ble det mulig å kommunisere min oppfatning av virkeligheten på en måte som gjorde den mindre farlig å nærme seg for de rundt oss. Det ble et sted å fortelle hvordan vi kunne hjelpes uten at vi ba om hjelp. Og et sted vi på en høflig måte kunne be om fred når noen i beste mening ble for nærgående.
Vi har fått mange nye venner i de to årene som har gått siden Ane ble en "slagrammet", eller som de sier på engelsk, en "stroke-survivor." Ved å snakke om vårt tap og vår sorg har mange andre også turt å snakke om vanskelige ting på en måte som har gitt fremdrift, håp og en følelse av å ikke være alene. Og ved å dele vår versjon av hva vi har vært igjennom, har det blitt mindre farlig og enklere å møte venner og kjente. De trenger ikke spørre hvordan det går. De vet at vi ikke liker å be om hjelp, og de vet at den beste hjelpen de kan gi er å bry seg, og å vise det gjennom praktisk hjelp.
Derfor - hvis du har mistet noen eller du er en av pårørende omgitt av mennesker som lurer på hvordan det går med noen som står deg nær, skriv en blogg, men gjør det med varsomhet. Og hvis du kjenner noen som er i sorg, ikke si, "si fra hvis det er noe jeg kan gjøre," men bare gjør noe praktisk. Nå står vi foran en lang sørgeperiode -- kanskje mange år. Nå blir det viktig å holde ut, erkjenne at alle reagerer ulikt, og å ta fatt på de praktiske oppgavene. Klipp en plen. Luft en hund. Lag en middag. Kjør et ærend. Vær praktisk og husk at smerten aldri kan døyves ved tanken på at andre har det værre. Det skal mye til å ha det verst. "