Glidende overganger er nødvendig for kunnskapssamfunnet

Hvorfor er vi så redd for glidende overganger? Er det fordi vi tror at alt må kunne kunne masseproduseres?

Jeg tror noe av redselen for glidende overgangener stammer fra industrisamfunnet. Evnen til masseproduksjon fordrer at alt alle prosesser må kunne gjentaes med nøyaktig samme utfall, og da må man kunne ha en regel, IKKE glidende overganger. Da må alt være riktig eller galt. Null eller en. Som en datamaskin. Uten rom for tolkning.
Men dagens samfunn er annerledes. Nå skaper vi verdi nettopp ved å klare å tilpasse oss til stadig nye unike situasjoner. "Value from difference, kaller Harvardprofessor Robert Austin det. I motsetning til "value from sameness".
Dette er kanskje en av grunnene til at det offentlige er i ferd med å bli et hodeløst industrielt monster; kompleksitetens skjulte kostnad ignoreres til fordel for stadig nye regler. Disse reglene introduseres utfra en tanke om at alle beslutninger og kontekster skal kunne håndteres på en standarisert måte og at alt skal kunne gjentaes med nøyaktig samme utfall. Men et slikt verdensbilde virker undertrykkende på nettopp de egenskaper som gjør mennesker så unike; vår evne til tilpasning gjennom en kontekstuell forståelse som regler - beslutninger tatt på forhånd -- aldri kan gi oss.

I boken "Out of Our Minds" skrive Ken Robinson hvordan skolene utdanner oss til akademisk utilstrekkelighet -- til arbeidsgiverenes store frustrasjon.
- Arbeidsgiverne ønsker folk som kan tenke intuitivt, som er innovative, som kan kommunisere og arbeide i team, er fleksible, tilpasningsdyktige og har selvtillit. Problemet, sier Robinson, er at skolen rett og slett ikke er skrudd sammen for å produsere slike mennesker.

Kanskje har er barneoppdragelse -- eller jazz -- et mulig svar. Der er det opplagt at hvert barn eller hvert musikalsk møte krever at man møter situasjonen med et åpent sinn, vel vitende om at alle barn og alle situasjoner krever ulike tilnærminger. Når vi oppdrar våre barn, er det helt naturlig å behandle barna ulikt fordi de er ulike. Men i jobb sammenheng, virker det som om vi har blitt trent til å ignorere dette instinketet som forteller oss at vi må stole på vår evne til å forstå hva som er riktig i den konteksten vi befinner oss i.

Men, det er ikke snakk om enten eller. Vi må selvfølgelig ikke kaste bort det vi har lært av masseproduksjon. Men når vi fristes til å lage en ny regel eller standarisere hvordan andre skal handle i en gitt situasjon, er det viktig å spørre seg om det er nødvendig, og om det øker eller reduserer det potensialet som ligger i menneskers unike evne til å forstå en situasjon og beslutte basert på egne vurderinger.